31 Mar 2017 |  - Ekstern skribent

Velkommen om bord

Sebastian Stein

Nødhjelpskoordinator for Leger uten grenser. Skriver på antirasistisk.no på vegne av seg selv.

Ekstern Skribent

Sebastian Stein skriver om hvordan den gode velkomsten satte tonen ombord på ett av Leger Uten Grensers redningsfartøy nord for Libya i 2015 og 2016 mens han jobbet der. Han skriver for egen regning.

Welcome on board. Salaam. Bienvenue. Vi prøvde oss alltid på flere språk for å sørge for at alle som satte foten ombord i redningsfartøyet vårt, skulle forstå hva vi sa. Menneskene på flukt kom ofte fra mange forskjellige land. I bare én flyktningebåt fra Libya kunne det være opp mot ti forskjellige nasjonaliteter. Et varmt håndtrykk, et stort smil, en velkomsthilsen og ofte også en klem. Ikke bare én gang, men fra alle på teamet. Vi ville sette tonen. Vi ville vise medmenneskelighet. Vi ville gi en god velkomst.

Men ombordstigningen var ikke det første møtet de hadde med oss. Det første møtet var idet vi nærmet oss med vår egen gummibåt og mens de fremdeles fløt på bølgene mellom liv og drukningsdød. Vi smilte og vinket, men vi gjorde det klinkende klart hvem som hadde kommandoen under redningsoperasjonen. Tolken vår sørget for at så mange som mulig kunne forstå de klare instruksene våre om hvordan en redning skulle foregå. Alle måtte sitte i ro. Ingen knuffing. Og en etter en skulle bruke stigen. Alt for å unngå panikk og kullseiling. Livene hang i en tynn tråd og den minste feil kunne bli katastrofal. Vi visste det av erfaring. Det var ikke noe kjære mor.

Vi visste at i Libya hadde folk blitt behandlet som dyr. Og vi visste at i Europa ville de bli behandlet som tall.

Det er ingen god følelse å være streng og beregnende i møte med livredde mennesker. Men det var nødvendig. Det ble kraftig stemmebruk og av og til knallharde instrukser. Kanskje var det noen som var syke og svake ombord i flyktningebåtene. Kanskje gravide kvinner. Men prioritetene var beinharde. Først tømte vi den båten som var i dårligst stand selv om det var syke og svake på en annen båt like ved. Tømmingen foregikk kontrollert og effektivt, men ved tegn til trengsel og dytting ved stigen stoppet vi prosessen, selv om det betydde saktere evakuering. Myndighet og tydelighet var påkrevet. Men når flyktningene kom ombord i redningsskipet, ja da var det smil og varme.

Vi visste at i Libya hadde folk blitt behandlet som dyr. Og vi visste at i Europa ville de bli behandlet som tall. Vi hadde omtrent 40 timer på å gi folk et pusterom, medisinsk behandling og ikke minst en mulighet til å bare være mennesker. Til å være seg selv. Vi måtte gjøre det beste ut av de timene.

Så raskt som mulig etter at folk hadde kommet om bord, og vi hadde fått gitt medisinsk hjelp til de som trengte det mest, holdt vi et møte. Et velkomstmøte. På alle nødvendige språk. Vi bejublet det faktum at alle levde. Vi utrykte vår glede for å kunne få tilbringe litt tid med de som nettopp hadde vært i livsfare. De var utslitte, selvfølgelig, men vi insisterte på å fortelle dem om reglene ombord. Respekt, trygghet og samarbeid. Vi fortalte dem at ombord på vårt skip var alle like mye verdt. Ombord på vårt skip tolererte vi ikke vold. Ombord på vårt skip forventet vi at folk tok vare på hverandre og viste hverandre respekt. De nikket. De smilte. De viste tommelen opp. Og hvis de ville fikk de låne megafonen vår så de kunne be sammen. Kristne og muslimer om hverandre. Aldri noe problem.

Det var ofte trangt på båten vår. Noen ganger over 1000 menneskeliv trykket sammen på alt for liten plass. Folk sov oppå hverandre. Det var lang kø til dusj og do. Var vi riktig uheldige blokkerte slukene i sanitetsanlegget seg og møkkete vann oversvømte dekk der folk oppholdt seg. Var man ikke forsiktig, eller det kom en uheldig bølge, var det lett å tråkke på noen som lå og sov mens man prøvde å finne veien over dekk. Det var folk over alt. Over alt. Forholdene nærmest la opp til problemer.

Den beste indikatoren for hvordan reisen til Italia ble, var oss selv. Hvor flinke vi var til å si velkommen.

Vi lærte leksa fort. De gangene vi selv var slitne, de gangene vi ikke klarte å ønske folk velkommen, de gangene vi måtte droppe velkomsttalen. De gangene fikk vi problemer. Det ble mer bråk. Mer knuffing. Mindre fellesskapsfølelse. Færre hjalp til med å holde båten ren. Folk var mer utålmodige. Selv om det var færre. Selv om det var mer plass og mer blandede nasjonaliteter og kulturbakgrunner. Den beste indikatoren for hvordan reisen til Italia skulle bli, var ikke hvor lite plass det var, hvor store bølger eller hvor varierte folk var. Den beste indikatoren for hvordan reisen til Italia ble, var oss selv. Hvor flinke vi var til å si velkommen. Selv om alt lå til rette for en enklere reise, ble det alltid vanskeligere dersom vi ikke hadde klart å smile, strekke ut en hånd og klemme. Alltid.

Det hendte vi hadde problemer. Når folk ikke kunne kommunisere, ble det oftere bråk enn når de kunne snakke sammen. Da delte vi folk opp etter språk. Det gjorde det enklere for oss også. Når vi skulle spre informasjon, kunne vi snakke fransk på baugen og engelsk og arabisk akterut. Det trivdes alle med. Folk liker å kunne snakke sammen, og misforståelser oppstår altfor lett når språk er en barriere.

Fremmedfrykt så vi også noe til. Noen marokkanske tenåringsgutter havnet i klammeri med en gambisk gutt. En av marokkanerne hadde slengt noen rasistiske bemerkninger og fått seg en rett på trynet av gambieren. Vi skilte dem. Gambieren var rettmessig sint, men vold er ikke akseptabelt. Vi fortalte ham at ombord hos oss var alle like mye verdt, at han måtte være den voksne og ikke høre på de idiotiske guttene. Han smilte og satte seg et annet sted. Etterpå snakket jeg med han som hadde slengt bemerkningene. Jeg fortalte ham at han ikke kunne snakke på den måten, for ombord hos oss var alle like mye verdt. Han fortalte meg at han var redd. Han visste hvordan svarte hadde blitt behandlet i Marokko. Nå var han redd for hevn for alt som hadde hendt der. Frykt er roten til mye ondt, tenkte jeg. Vi plasserte dem litt unna de andre og fortalte dem at vi ikke ville godta at noen gjorde dem noe. Da roet de marokkanske guttene seg. Da kvelden kom gikk jeg ned på dekk igjen. Marokkanerne hadde flyttet seg vekk fra den nye plassen sin. De lå og sov. De lå og sov så og si ved siden av den gambiske gutten. Lukkede øyne, drømmende sinn. Trygge og uredde. Mennesker med samme verdi.

Å være snill og behandle folk pent er ikke bare den riktige tingen å gjøre. Det er også det klokeste man kan gjøre. En ren pragmatisk vurdering. Med mindre bråk og mer samarbeid ble det mindre slitsomt for teamet. Alt gikk lettere. Og gleden kom. Når folk hadde blitt tatt vel imot var det mer tid og overskudd til de gode tingene. Til å holde båten trygg. Til å samarbeide. Til å gi medisinsk hjelp. Til å blåse opp ballonger for barna. Til å lytte til historier. Til å forstå hverandre.

Vi kan godt forvente noe av dem. Respekt, samarbeid og trygghet. Respekt og samarbeid og trygghet er noe vi må forvente av oss selv også.

Norge er en redningsbåt for folk på flukt. La oss ta godt imot de som kommer til landet vårt. La oss sørge for at velkomsten de opplever, ikke blir enda en negativ opplevelse. Mange av dem har gått gjennom grusomme ting. De fortjener å bli behandlet som mennesker. Vi kan godt forvente noe av dem. Respekt, samarbeid og trygghet. Respekt og samarbeid og trygghet er noe vi må forvente av oss selv også. La oss lære bort språket vårt så vi kan snakke med hverandre. La oss lære bort språket vårt så vi kan lytte til historiene deres. La oss invitere dem på middag. La oss snakke med og om dem som medmennesker. La oss gi folk på flukt en jobb. La oss være tolerante når folk gjør feil i møte med det ukjente. La oss gi folk en skikkelig sjanse. Nordmenn er ikke ofrene i denne historien. La oss vise litt storsinn. Det gagner alle. La oss si “velkommen ombord”.

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.