Julie Aanensen

Ekstern Skribent

Mange i Norge har vært interessert i Dan Park, og flere medier har gitt ham spalteplass. Få har derimot prioritert å spørre Momodou Malcolm Jallow hvordan hetsen fra Dan Park preget livet hans, og om rettssaken mot Park sett fra hans perspektiv.

Jallow var en av innlederne under Antirasistisk Senters konferanse USA and Europe: The Rise of a New Nationalism i mai. I den forbindelse ble han intervjuet av Julie Aanensen.

 

Ytringsfrihet innen kunsten er nærmest umulig å avgrense, da kunstuttrykk alltid avhenger av beskuerens tolkning for å definere budskapet. På denne måten kan kunstneren i prinsippet alltid forsvare seg mot kritiske røsters meninger. Men hva hvis tolkningsbegrepet blir en unnskyldning for rasisme og hets? Når kan kunst regnes som hatkriminalitet og ikke bare en legitim bruk av kunstnerisk ytringsfrihet?

Men hva hvis tolkningsbegrepet blir en unnskyldning for rasisme, blasfemi og hets?

Svensk-afrikaneren Momodou Malcolm Jallow har fått føle dette dilemmaet på kroppen. Jallow, som er en kjent antirasist, samfunnsdebattant og lokalpolitiker fra Malmø ble i 2014 framstilt både som lynsjet og som en rømt slave i lenker av “plakatkunstneren” Dan Park, som er kjent for sin nære forbindelse til svenske nynazistiske miljøer.

På en av plakatene figurerte også et tidligere voldsoffer – en svart mann som sammen med sin lille sønn ble brutalt angrepet på åpen gate. Både han og Jallow fikk en mengde trusler etter ufrivillig å ha stått i sentrum for Parks “kunstprosjekt”, og voldsofferet ble tvunget til å gå i dekning. Jallow anmeldte forholdet og Park ble dømt i alle rettsinstanser.

– Man kan ikke forklare det på noen annen måte enn ved at det er dypt, dypt rasistisk. Hans argument var hele tiden at han er kunstner og at han dermed skal ha denne kunstneriske friheten, sier Jallow til Antirasistisk Senter.

I norske medier fikk saken en del publisitet, men fokuset var ikke like mye på den rasistiske ytringen – og de personlige konsekvensene for Jallow – som på Park som en kneblet kunstner. Jallow selv forteller om hvordan han opplevde saken:

Det finnes et utall saker på internett med detaljerte planer om hvordan jeg skal drepes.

– Rettsprosessen var et rent helvete for meg og min familie. Vi ble tvunget til å flytte mange ganger, fikk brev, telefoner, mailer og personlige besøk fra nazister og rasister. Det finnes et utall saker på internett med detaljerte planer om hvordan jeg skal drepes. Til tross for at det selvfølgelig stort sett er tomme trusler kan man jo ikke unngå å bli urolig. Oftere og oftere ser vi nazister som går fra ord til handling, se bare på Breivik i Norge og Peter Mangs i Malmø. Jeg har hemmelig adresse og er under kontinuerlig politibeskyttelse, men jeg kan jo ikke gi opp – jeg må fortsette å jobbe for det jeg tror på og engasjerer meg i.

Mangel på lover

Til tross for at Park ble dømt gjør ikke dagens rettssystem det enkelt. Jallow etterlyser klarere lover – både nasjonalt og på EU-nivå – for å dømme rasistiske ytringer:

– I Sverige har vi antidiskrimineringsloven og lover som omfatter hatkriminalitet, men at rasistiske handlinger skal måtte tolkes som hatkriminalitet for å dømmes anser jeg som dypt problematisk. Spesielt i en tid der netthets blir et større og større problem bør denne typen lover utredes.

Jallow-saken er ikke den første gangen Dan Park har blitt anmeldt for sin såkalte kunst, og til tross for at han også har flere dommer bak seg har han likevel blitt frikjent en rekke ganger. Under et tidligere prosjekt plasserte han falske gassbeholdere utenfor en svensk synagoge, og han har også laget flere hyllende plakater av Anders Behring Breivik.

Under et tidligere prosjekt plasserte han falske gassbeholdere utenfor en svensk synagoge.

Etter mange frifinnelser var det derfor en viktig seier for Jallow selv, men også for den antirasistiske bevegelsen, at den svenske domstolen anså Parks plakatkunst for så hatefull at han kunne dømmes til et halvt års fengsel.

– Dommen er tydelig på at Parks kunst ikke inneholder en oppfordring til god diskusjon eller viktig debatt – som er essensielt for at en slik ytring skal anses som legitim og lovlig – men kun nok et forsøk på å krenke. Derfor ble han dømt.

Rasisme på befolkningens regning

I etterkant av saken ble det i 2014 arrangert et åpent debattmøte i regi av document.no med Lars Vilks, den svenske tegneren som har levd under politibeskyttelse siden han i 2006 portretterte profeten Muhammed med hundekropp. Vilks skulle angivelig forsvare og presentere Parks kunst, på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo sentrum.

– Det er svært problematisk at norske folks skattepenger går til å finansiere rasistiske arrangementer. Det kan ikke være akseptabelt. På denne måten blir det staten som står for rasismen og en normalisering av slike ytringer, sier Jallow.

En lignende sak så vi også tidligere i år, der Eldorado bokhandel i Oslo stilte sine lokaler til disposisjon for et møte der blant annet ny-fascisten Martin Sellner var invitert til å snakke. Begge disse sakene har vekket sterk motstand i antirasistiske miljøer, der det stilles spørsmål ved om det er riktig at ulike aktører legger til rette for arrangementer der hovedbudskapet er av hatefull art. Igjen er det snakk om balansen mellom bruk av ytringsfrihet til å skape demokratisk debatt, og situasjoner der ytringsfriheten kun blir et skalkeskjul for rasistisk meningsutveksling og propaganda.

Mot en normalisering av rasistiske uttrykk

Til tross for den store belastningen Dan Park-saken utgjorde for Jallow og hans familie, er han ikke i tvil om at sakens utfall satte et viktig fokus på det ansvaret ytringsfriheten bringer med seg og hvordan ytringer som ikke bidrar til annet enn hat og overgrep skal straffes.

Rasisme handler jo i bunn og grunn om makt.

– Rasisme handler jo i bunn og grunn om makt – og det å utøve makt overfor de man mener er mindre verdt. Derfor er jeg glad for at den svenske domstolen valgte å dømme Park.

Som nevnt innledningsvis er kunstsjangeren et særdeles vanskelig felt, ettersom enhver tolker et kunstutrykk på sin måte. Dermed kan en anklaget kunstner alltid hevde at hans intensjon var en annen.

Likevel kan et kunstprosjekt der en svart mann fremstilles som en slave i lenker vanskelig anses som noe annet enn en rasistisk ytring, som på ingen måte bidrar til verdifull, samfunnsnyttig diskusjon og også utfordrer de involvertes beskyttelsesbehov. Mangel på juridiske reaksjoner overfor slike fremstillinger vil i så fall vitne om en farlig utvikling mot en normalisering og legitimering av fremmedfiendtlighet og rasisme.

De som forsvarer ytringsfriheten må også se det som sin plikt å forvalte den i tråd med andre grunnleggende menneskerettigheter. Samfunnet trenger åpne diskusjoner, forskjellige meninger og et sunt, sterkt og inkluderende debattklima – dette gjelder i høyeste grad også innenfor kunsten – men idet ytringsfriheten brukes til å legitimere rasistiske, diskriminerende og hatefulle ytringer, har den krysset en alvorlig grense.