7 apr 2017 | 

Et siste farvel

Utlendingsinternatet på Trandum er mange asylsøkeres siste opplevelse av Norge. Det er et kaldt og hardt farvel.

Trandum er Norges eneste asylfengsel. Her oppbevares mange avviste asylsøkere i dagene, ukene og månedene før de sendes ut av Norge, tilbake til de krigsherjede landene og diktaturene de gjerne har flyktet fra.

Sårbare innsatte

Det er viktig å huske utgangspunktet. Menneskene som sitter fengslet her representerer i mange tilfeller en maksimal sårbarhet. Det dreier seg om mennesker som kan ha erfaringer med fengsling og tortur i hjemlandet. De kan ha levd en tyngende tilværelse i Norge, med håp om opphold og trygghet, og nå frykt for retur. De kan ha alvorlige psykiske diagnoser. De kan være barnefamilier. Ganske ofte faller de i alle disse kategoriene på én gang. Derimot er de ikke kriminelle. De er ikke overgripere, men ofte ofre for krig og overgrep.

Skandalene

Spesielt mot denne bakgrunnen er det alvorlig at Trandum har vært omgitt av skandaler siden det ble grunnlagt. Dette omfatter alt fra sterk internasjonal kritikk til opptøyer blant de innsatte. I flere omganger har Arbeidstilsynet og hovedverneombudet stengt internatet fordi forholdene har blitt regnet som uforsvarlige både for de ansatte og innsatte. Den fysiske utformingen av internatet har blitt forbedret en del – men akkurat dét sier først og fremst noe om hvor ille det pleide å være. Ingen bør med stramt ansikt kunne hevde at det har blitt veldig bra.

Utgangspunktet er at ambisjonsnivået for utlendingsinternatet jevnt over er lavt.

Utgangspunktet er at ambisjonsnivået for utlendingsinternatet jevnt over er lavt. Så lenge vi har et asylsystem, kommer vi trolig til å ha et utlendingsinternat, men det ville være lett å utforme et internat med en mer human tilnærming til de innsatte. Det er det som er så nedslående: det skal så lite til, og likevel har vi ikke gjort det.

Sikkerhetscellene

Det kanskje største problemet har vært sikkerhetscellene, dvs. glattcellene. De første sikkerhetscellene hadde verken vindu eller ringeklokke for å påkalle vaktenes oppmerksomhet. Disse ble erstattet av noe forbedrede sikkerhetsceller etter sterk kritikk fra FNs torturkomite i 2006. Det man fikk i stedet, var heller ikke veldig bra: nakne sementceller med en madrass og et hull i gulvet hvor de mest desperate sperres inne, men i alle fall et vindu på veggen. Et tiår senere skal også disse cellene omsider være ute av bruk, etter at en ny sikkerhetsavdeling ble åpnet i september 2016.

Det ville være lett å utforme et internat med en mer human tilnærming til de innsatte. Det er det som er så nedslående: det skal så lite til, og likevel har vi ikke gjort det.

Vi er derimot ikke kjent med at praksis for hvordan cellene brukes er annerledes enn før. Politiet har selv bekreftet at de som plasseres på glattcellene i stor grad omfatter personer med betydelige psykiske belastninger, som suicidale. Da vi besøkte Trandum i april i fjor, fortalte sjefen på Trandum hvor tungt det var å se på innsatte som dundret hodet sitt i veggen. Det kan man forstå. Det er nok likevel verst for de innsatte.

Her har vi som samfunn mislykkes selv med det mest grunnleggende. I henhold til forskriften for Trandum skal lege tilkalles straks det er behov for det. Når noen plasseres på sikkerhetscellene, sendes etter hva vi har forstått en melding til legen, men det er sjelden at legen kommer. I stedet er det arrestforvarerne, med svært begrenset formell utdannelse for jobben, som skal håndtere mennesker i en så sårbar situasjon.

Da vi besøkte Trandum i april i fjor, fortalte sjefen på Trandum hvor tungt det var å se på innsatte som dundret hodet sitt i veggen. Det kan man forstå. Det er nok likevel verst for de innsatte.

Integritetskrenkelser

Et annet særtrekk ved Trandum er den inngående personkontrollen, hvor Trandum på sentrale punkter er strengere enn ordinære fengsler. Eksempelvis må innsatte ofte strippe etter besøk, og stå over et speil, for kontroll. Før skjedde det rutinemessig til og med etter besøk av advokat. Dette er ikke fast praksis i dag, men forekommer stadig. Derimot er det fast praksis eksempelvis etter besøk av familiemedlemmer. Hvor integritetskrenkende dette kan oppleves, gir Maria Amelie et sterkt vitnesbyrd om i sin siste bok.

I tillegg blir både besøk og telefonsamtaler overvåket, med arrestforvalter i rommet. Igjen skiller dette seg negativt ut fra fengslene, hvor man har rett på mer privatliv enn dette. At en avvist asylsøker som skal sendes til den andre kanten av verden ikke kan få et siste uforstyrret møte med sine kjære, er ikke prioritert. Trandum er ikke pålagt en så streng tilnærming. Tvert om gjør de det fordi de ikke er pålagt å være mer humane – og da velger de å ikke være det.

Trandum er ikke pålagt en så streng tilnærming. Tvert om gjør de det fordi de ikke er pålagt å være mer humane – og da velger de å ikke være det.

Mye innelåsing og lite aktivitet

De vanlige cellene på Trandum holder generelt en god standard, men beboerne er mye innlåst på dette svært begrensede arealet. Med tanke på at de ikke er kriminelle, men uskyldige og ofte redde mennesker som ikke har lov til å være i Norge, er det unødig hardt at de låses inn i cellene allerede i 8-9-tiden på kvelden. Dette gjelder også barnefamilier, som dermed må banke på døra og rope på en arrestforvarer straks babyen har en bleie som man ønsker å få ut av rommet. Når det faktisk er et eget avgrenset område for familier, er det vanskelig å forstå hvorfor man i tillegg må låses inn i hver celle så mye av døgnet. Det er å understreke foreldrenes hjelpeløshet overfor de like hjelpeløse barna.

Samtidig er aktivitetstilbudet svært begrenset. Aktivitetsrommene er kurante, men den enkelte beboer har kun tilgang på dem 4-6 timer hver uke. Det burde ha vært daglig, spesielt for dem som sitter her lenge.

Det de får å spise er frossenmat som varmes opp i mikrobølgeovn, og med en ganske ensidig meny preget av gjentagelser. De fleste fengsler har til sammenligning kjøkken og kantine, så man får et mer skikkelig og variert kosthold. Frossenmat er uproblematisk hvis man bare er her noen dager, men for dem med lengre opphold blir også maten en del av problemet.

Det er å understreke foreldrenes hjelpeløshet overfor de like hjelpeløse barna.

Det er en sykepleier ansatt, men ifølge informasjonen vi har mottatt kommer legene sjelden. Det forekommer nesten ikke at noen sendes videre eksempelvis til en psykolog. Legg til at det generelt bare har jobbet én eneste politimann på Trandum, nemlig sjefen, og ingen fengselsbetjenter, så får man ikke inntrykk av at man har definert utlendingsinternatet som en institusjon hvor man prioriterer å sette inn solide ressurser. Her er nesten alle de ansatte arrestforvarere med noen ukers kurs. Hvorfor man mener at man trenger fengselsbetjenter med en treårig utdannelse for å håndtere kriminelle, men forvarere med noen ukers kurs for å håndtere en så sårbar og desperat gruppe mennesker, er uklart.

Vi burde simpelthen begynne forfra og bygge denne institusjonen fra bunnen av, med et helt annet ambisjonsnivå for omsorg og medmenneskelighet. Det står bare på viljen. Finnes den?

Nei.

(Foto: Mari Linløkken.