Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Debatten om hvordan offentligheten skal forholde seg til ekstreme stemmer dukker opp regelmessig. Det er selvsagt ikke nytt at ulike aktører vurderer hvilke aktører de vil slippe til, eller på hvilke betingelser. Det er skapt et falskt inntrykk av at “no platforming” er en form for radikal, ny importvare fra USA. Slik er det ikke. Venstresiden og antirasister har generelt aldri sett seg forpliktet til å gi høyreekstremister bred tilgang til egne arenaer – langt fra. Kritisk undersøke, ja. Gi fritt spillerom, nei.

Det er selvsagt ikke nytt at ulike aktører vurderer hvilke aktører de vil slippe til, eller på hvilke betingelser.

Vi vil foreslå noen mulige rettesnorer:

Vi mener at aktører som direkte eller indirekte fremmer vold, nødvendigvis er i en egen kategori. Nynazister og andre voldsfremmende aktører er ikke naturlige samtalepartnere. Å invitere slike aktører opp på en scene for dialog og samtale, bør aldri være aktuelt. De har ingenting å lære oss om samfunnet, annet enn hvordan de ønsker å ødelegge det. Eksempelvis nynazisters dypt antisemittiske syn fordrer ikke debatt, kun fordømmelse. For å si det slik: Verken jøder, skeive eller andre utsatte grupper bør oppleve at en frisk debatt om deres rett til å leve står på dagsorden for et arrangement.

Hvis man lager en reportasje om nynazister eller andre voldsfremmende aktører, vil vi derimot mene at det kan være relevant å intervjue personer som deltar i slike bevegelser, hvis det kan være opplysende for saken, og så lenge det er innenfor en analytisk og kritisk kontekst. Her bør man imidlertid være seg bevisst at det ikke bikker over til at man blir et mikrofonstativ.

Hvis media velger å intervjue ekstreme aktører, må kritiske spørsmål nødvendigvis være en helt sentral del av formålet. Et problematisk eksempel var da VG publiserte for noen få år siden et lengre intervju med lederen i den voldsfremmende gruppen Profetens Ummah nesten uten kritiske spørsmål. Slik forsyner man den ekstreme bevegelsen med utilsiktet propagandamateriale.

Hvis media velger å intervjue ekstreme aktører, må kritiske spørsmål nødvendigvis være en helt sentral del av formålet.

Et bredere spekter av aktører fremmer radikale eller ekstreme synspunkter som ikke nødvendigvis har et voldelig innhold, men som likevel er av en så klart rasistisk, antisemittisk eller islamofob karakter at det vil være svært problematisk å behandle dem på linje med enhver annen debattant. Å møte disse simpelthen som analytiske stemmer, bør ikke være aktuelt. Vi mener dermed ikke at man aldri kan invitere aktører som Helge Lurås, Hans Rustad eller Hege Storhaug opp på en scene, eller intervjue dem. Skal man gjøre dette, bør imidlertid en sentral del av formålet være å konfrontere dem med både fordommer og metoder – noenlunde det motsatte av hva Klassekampen dessverre gjorde med Helge Lurås under Arendalsuka.

Det samme bør gjelde når media velger å intervjue aktører som i utgangspunktet ikke er oppfattet som radikale eller ekstreme aktører, men som har fremmet ekstreme synspunkter. Her er medias behandling av Johan Galtung et naturlig eksempel. Galtung har de siste årene kommet med en rekke antisemittiske uttalelser. Likevel har han fått heller skånsom behandling både hos NRK og Bergens Tidende. De som intervjuer ham, ser ikke ut til å ha lest seg opp på hva han faktisk har gjort og sagt, og lar ham i essens slippe unna med mye. Da bidrar man til legitimering, og til å usynliggjøre de problematiske aspektene.

Når man vurderer hvordan man skal forholde seg til aktører som dette, bør man ikke ett sekund glemme de menneskene som rammes av virksomheten deres.

Kanskje den viktigste rettesnoren: Når man vurderer hvordan man skal forholde seg til aktører som dette, bør man ikke ett sekund glemme de menneskene som rammes av virksomheten deres. I essens handler mye om formål og format, og om ikke å være naiv. Til sist må man alltid spørre seg om man, uansett tilnærming, risikerer å løpe ekstremistenes ærend. I så fall bør man holde seg langt unna.