Shoaib Sultan

Shoaib Sultan er kommunikasjonsrådgiver for Norsk folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært samarbeid, og aktiv lokalpolitiker for Miljøpartiet de Grønne. For mange er h...

Skribent

I morgen er det seks år siden terrorangrepet 22. juli. Det kan være på tide å gjøre opp status. Debatten i sosiale medier er minst like giftig i dag som i 2011, om ikke verre.

Debatten i sosiale medier er minst like giftig i dag som i 2011, om ikke verre.

Holdningene og hatet som lå til grunn for terrorangrepet er fortsatt der. Så tenker jeg: Kanskje vi har grepet det an feil? Kanskje hatet ikke er noe endelig som vi skal få slutt på, og så kan vi leve videre. Kampen mot ekstreme holdninger er litt som feminisme eller antirasisme: det er ikke noe man avslutter, man blir ikke ferdig. Det er en prosess som må fortsette.

Det hatet vi ser i dag, er det samme hatet vi har sett under litt andre navn, og som vi ser blant andre grupper med andre begrunnelser. Dessverre synes så altfor mange å henge seg opp i detaljer. De ser ikke skogen for bare trær.

Sånn sett kan det være nyttig å se hatet og holdningene som lå bak terrorangrepet 22. juli 2011 i en større sammenheng. Ikke som i å overføre skyld til folk som deler enkelte synspunkter, men at vi prøver å se det store bildet. Det viser hat, hets og sjikane, samtidig som vi ser at hatgrupper gjenoppstår i nye former og styrker seg i samfunnet. Dette er en utvikling som skremmer og som vi må ta på alvor.

Det handler også om hvilke saker maktpersoner som politikere velger å løfte frem – og minst like viktig, hvilke de lar være. Her er det flere nylige eksempler.

En ung kvinne, Martine Halvorsen, blir hetset og sjikanert i parken fordi hun sitter i en bikini. Gjerningsmennene har ikke-norsk etnisk bakgrunn. Integreringsministeren går ut med sterk fordømmelse, og ber alle som opplever noe slikt rapportere det inn.

Dette er helt på sin plass. Vi kan ikke tolerere slikt. Men når samme integreringsminister ikke reagerer på at en ung muslimsk kvinne som er aktiv i debatten, Sumaya Jirde Ali, forteller om det hun opplever av hets og sjikane fra ikke-muslimsk hold, så blir det bare feil.

Når man har på seg politisk fargede briller blir enkelte saker viktigere enn andre, fordi de tjener ens egen agenda. Trakassering er viktig å ta tak i, men ulik behandling bør kanskje få litt fokus også. En blir jo fristet til å spørre om forskjellsbehandlingen av sakene skyldes etnisk bakgrunn på offer og gjerningspersonene?

Dette handler ikke om at man skal ta lett på gjerningspersoner med en annen etnisk bakgrunn. Det handler om at når statsråden velger å ta tak i én sak og ignorere den andre, så er det et valg om hva integreringen handler om for henne. En annen sak Listhaug ikke tok tak i, er da en norsk-somalisk kvinne ble angrepet av to menn med kniv i Oslo. Integreringsministeren synes bare å være interessert i å peke på problemer med minoritetsbefolkningen.

Integreringsministeren synes bare å være interessert i å peke på problemer med minoritetsbefolkningen.

Utviklingen de siste årene har absolutt ikke vært til det bedre. Etter terrorangrepet 22. juli stod Kent Andersen, en av forfatterne bak kronikken «Drømmen fra Disneyland», som veltet seg i landssvikerretorikk, frem som en angrende mann. Mange av oss håpet det betydde at han ville velge en annen vei fremover, men det tok ikke lang tid før han var tilbake i gamle spor. Nå finner vi ham, som så mange andre, på det «innvandringskritiske» (det er det vi kaller hatspredning for tiden; kritikk) nettstedet document.no. Her kan vi lese tekster om behovet for å gå inn militært og rydde opp i innvandrertette områder.

Noe av det verste med utviklingen er at grensen for hva som er OK og normalt å si – så å si sentrum i debatten – har flyttet seg lenger og lenger ut. Det handler ikke om ytringsfrihet, men det må gå an å få tilbake litt anstendighet.

(Innlegget stod på trykk i Klassekampen 21. juli 2017)

Foto: Mari Linløkken