Jeg tenker på alt vi har mistet til hatet, og alt vi ennå kan miste.

Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Appell avholdt 10. november 2019, i forbindelse med markeringen av Novemberpogromene / Krystallnatten.

Jeg tenker på hvordan det er når de strukturene som skulle beskytte deg, i stedet vender seg mot deg.

Jeg tenker på hvordan det er når ditt hjemland blir din fiende, og hvordan det er å se ditt hjemlands folk hylle en leder som vil deg og dine barn vondt.

Jeg tenker på hvordan det er å se dine gudshus brenne, og alt du har kjært, ødelagt.

Jeg tenker på hvordan det er å se mennesker du elsker, bli forsvarsløst skadet eller drept.

Jeg tenker på hvordan det er når ekstremistene ikke er unntakene, men ved makten.

Jeg tenker på hvordan det er når ekstremistene ikke er unntakene, men ved makten.

Jeg tenker på hvordan det er når mennesker du har levd blant hele livet, vender seg mot deg.

Jeg tenker på Tyskland og Østerrike i 1938, og jeg tenker på det øyeblikket de serbiske paramilitære styrkene rykket inn i Zvornik, og overgrepene i Bosnia begynte.

Jeg tenker på Bijeljina, Srebrenica, Prijedor, Tusla og Banja Luka. Massakrene, konsentrasjonsleirene og de utallige voldtektene i Europa i min og vår levetid.

Jeg tenker på at jeg ikke forstår hvorfor den hatefulle ondskapen som fant sted under Krystallnatten, og senere i Bosnia og Kosovo, ikke er en større del av vår felles bevissthet.

Jeg tenker på den serbiske presten som velsignet våpnene som drepte muslimer, muslimene som han omtalte som “primitive”.

Jeg tenker at jeg ikke forstår hvorfor vi ikke er mer redde for hatet.

I stedet for å ha blitt skremt av dette hatet mot jøder og muslimer, har det blusset opp over deler av Europa de siste årene.

Jeg tenker på hvordan det er når et sted du trodde var trygt, blir alt du har fryktet ditt hjem før nazistene banker på, eller chetnikene, eller en øy hvor du er sammen med andre ungdommer i politisk fellesskap, eller synagogen eller moskeen hvor du har kommet for å be, eller bare din seng, når din stebror kommer inn med våpen fordi han mener du, 17 år gammel, er en trussel mot hans forestilte “rase”.

Jeg tenker på Johanne Zhangjia.

Jeg tenker på den 89 år gamle italienske Holocaust-overlevende kvinnen og senatoren som var 13 år da hun ble sendt til Auschwitz, og som har mottatt 200 trusler hver dag etter at hun foreslo en komité mot hat.

Jeg tenker på det vanvittige i at ikke engang vissheten om Holocaust har vært nok til å gjøre ende på antisemittismen, denne Europas dype skam som vi aldri ser ut til å klare å kaste av oss.

Jeg tenker på det vanvittige i at ikke engang vissheten om Holocaust har vært nok til å gjøre ende på antisemittismen, denne Europas dype skam som vi aldri ser ut til å klare å kaste av oss.

Jeg tenker på de italienske ytre høyre-partiene som ikke stemte ja til forslaget. Jeg tenker på bildet av Salvini som kysser rosenkransen, jeg tenker på Salvini som siterer Mussolini.

Jeg tenker på alt vi har mistet til hatet, og alt vi ennå kan miste.

Jeg tenker at dette er en dag og en natt for å reflektere over den kampen vi alltid trenger å kjempe for fellesskapet, og mot hatet som splitter og mot hatet som dreper.

Og jeg tenker på menneskene i de båtene som har lagt ut i dag, menneskene som nå er alene på et mørkt hav, på flukt fra krig, frykt og hat, på vei mot en ugjestmild europeisk kyst, og som vil komme fram, eller ikke.