21 apr 2017 | 

Hekseprosess i Pakistan

Blasfemianklagene i Pakistan ligner på hekseprosessene i Europa på 1500-tallet.

Selve anklagen utgjør beviset på blasfemi i Pakistan, prosessen er at mobben slippes løs, og straffen er døden. Det er den samme typen prosess som de som ble anklaget for å være hekser gjennomgikk.

I en påskehelg hvor den ene dårlige nyheten avløste den andre, var det som kanskje gjorde det sterkeste inntrykket på meg personlig, drapet på en pakistansk student, Mashal Khan. Han ble drept av en mobb bestående blant andre av mange av hans medstudenter. Drapet skjedde på universitetsområdet, etter en rekke anklager om blasfemi, ateisme og for at han tilhørte og spredde ahmadiyya-/qadiyani-troen, en forfulgt religiøs minoritet i Pakistan. I forkant hadde mobben angrepet en annen student, en venn av Mashal, Abdullah, for å prøve å tvinge ham til å innrømme at Mashal begikk blasfemi. Ingen av anklagene var sanne, men det at anklagene ble fremsatt var nok for mobben.

Falske anklager

Abdullah ble reddet av politiet, men de greide ikke å redde Mashal. At anklagene var usanne er nå èn sak, problemet med å bevege seg langs den aksen er selvsagt at da høres det ut som man mener at det makabre drapet ville vært rettferdig og greit om anklagene hadde vært sanne. Likeså når man ser nærmere på hva som var den utløsende årsaken. Var det hans sekulære synspunkter, var det hans aktiviteter på sosiale medier, eller er det noe i at det egentlig handlet om en krangel med universitetsledelsen om helt andre forhold, og som kan ha ført til at de falske ryktene ble spredd? Det er jo på ett nivå totalt likegyldig om det lå en helt annen krangel bak, samtidig er det viktig på et annet.

«Saken» er da altså ikke drapet på Mashal Khan og angrepet på Abdullah, men for å undersøke om de faktisk begikk blasfemi.

Når man går gjennom det Mashal Khan la ut på sosiale medier er det mye ramsalt samfunnskritikk, og kritikk mot måten religion blir misbrukt på, ikke så mye religionen i seg selv. Han la ut mye om sufilærde og deres filosofi.

Samtidig: På siden hans på Facebook ser vi screenshots fra falske profiler under hans navn hvor det er lagt ut blasfemiske utsagn som skal bevise at han var blasfemiker. Produksjon av «fakta» i ettertid, med andre ord. I en av de siste postene skriver Mashal Khan noe om dette med falske profiler som poster ting i hans navn, og advarer sine venner om å være på vakt. Ord som i ettertid gir frysninger på ryggen. I tillegg er det mye hets og sjikane av den avdøde på hans (minne)profil. Likevel ser vi heldigvis at mange støttespillere også er på banen og tar tak i dette.

Mye av det han skrev om, og var ekstremt frittalende på, var de sosiale ulikhetene og utslagene de gav. f.eks. når universitet ikke ville la fattige elever som ikke kunne betale semesteravgiften, få ta eksamen. Nettopp den aktivismen kan for øvrig forklare den selsomme beslutningen fra universitetsadministrasjonen om å nedsette en komité for å undersøke «saken». «Saken» er da altså ikke drapet på Mashal Khan og angrepet på Abdullah, men for å undersøke om de faktisk begikk blasfemi.

Anklagen er beviset

Her kan det være behov for å være overtydelig på at det makabre drapet ville vært like makabert om han hadde spredd blasfemisk materiale på sosiale medier, eller var frafallen eller noe annet. Men det faktum at han ikke var det sier noe om mobb-mentaliteten, og som vi kjenner igjen fra pogromer mot jøder i Europa i etterkant av anklager om ritualmord på kristne barn, eller de allerede nevnte hekseprosessene. At hans siste ord der han lå døende skal ha vært trosbekjennelsen, har ingenting å si. Alt som betyr noe er anklagen. Den er beviset. Straffen er døden.

Anklagen er beviset, og å stille spørsmål ved anklagen er utenkelig, da det i seg selv kan lede til en blasfemianklage. For så vidt det samme som vi ser i saken med drapet på guvernøren i Punjabprovinsen, Salman Taseer, som jeg også har skrevet om tidligere, hvor ingen kan peke på noe reelle blasfemiske uttalelser fra ham, men hvor anklagen i seg selv er beviset.

At hans siste ord der han lå døende skal ha vært trosbekjennelsen, har ingenting å si. Alt som betyr noe er anklagen.

Toleransen som ble borte

Pakistan var et samfunn med stor takhøyde og respekt for ulikheter, over tid har toleransen og respekten blitt bygget mer og mer ned, og vi ser et samfunn hvor alt av rettsprinsipper faller sammen. Det er vondt å se på for de av oss som kjenner til åpenheten og toleransen som har vært en bærebjelke i samfunnsstrukturen tidligere. Dette ble bygget ned over tid, og det er klart det ikke kan bygges opp raskt. Man kan bruke lang tid på å fordele skyld, jeg tror det er mer produktivt å heller jobbe med å gjøre noe med problemet.

Det vil imidlertid ikke skje noe som helst hvis vi ikke faktisk begynner et stykke arbeid, og spørsmålet er hvordan man skal begynne dette arbeidet. Toleransen kan ikke gjenoppbygges på en dag eller to. Det viktige nå er at man får en rettsprosess hvor de skyldige, uansett begrunnelsen for drapet, blir prøvd for retten, og dømt. Støttespillere og klakører må også tas tak i, som sagt ser vi noen av disse til og med på minnesiden til Mashal Khan på Facebook. Skamvett har de ikke!

Alt som betyr noe er anklagen. Den er beviset. Straffen er døden.

Myndighetene har fordømt drapet, men vi trenger å problematisere statsminister Nawaz Sharifs ønske om å forby blasfemiske uttalelser på nettet, noe som i alle fall indirekte var med på å bygge opp den mobben som tok livet av Mashal Khan. Igjen, det kan være politiske årsaker som ligger bak, en statsminister som sliter med økende antall anklager om korrupsjon og nepotisme griper etter noe som kan fange publikums oppmerksomhet og leder den til noe annet, men det spiller ingen rolle. Nå er spørsmålet, hvilket ansvar tar de for å ta tak i de samfunnsmessige utviklingene som ligger bak drapet, for å få kontroll på religiøse ledere som prøver å skape sin egen lov, og hvilken rolle kan og bør vi her hjemme spille for å jobbe for den toleransen som ikke finnes lenger i det pakistanske samfunnet.