15 sep 2017 | 

Kampen om historien

Hvorfor er det viktig for mange amerikanere å fjerne statuer av gamle slaveeiere?

I USA pågår en innbitt kamp om monumentene som hyller militære og politiske ledere på den tapende sørstatssiden i borgerkrigen. På avstand vil noen spørre seg hvorfor disse avbildningene av for lengst døde, hvite menn i prangende uniformer, har fått så mye oppmerksomhet. I realiteten er dette en kamp om bruk og misbruk av et lands historiske arv.

Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary har i så måte gitt et godt eksempel på en uhistorisk og revisjonistisk tilnærming til den stygge historien disse statuene representerer. Som gjest på Verdibørsen 5. september påsto Matlary blant annet at statuene ble reist simpelthen fordi det var vanlig på den tiden med statuer av generaler til hest. Dette må hun ha funnet på selv.

Sørstatene tapte krigen, men deres ære skulle reddes. Disse statuene var en del av propagandamaterialet.

Tvert om har statuene spilt en langt mer direkte politisk rolle enn dette, som symbolske instrumenter for undertrykkelse av svarte amerikanere. De har primært tjent to konkrete formål.

For det første var statuene et bidrag til en rehabilitering av sørstatenes historie. Det er snakk om en form for revisjonisme hvor man også vil finne general Robert E. Lee, konføderasjonens øverste militære leder, framstilt som en hedersmann som egentlig var imot slaveri, mens han i realiteten var en slaveeier som fanget rømte slaver og trolig fikk dem pisket. Sørstatene tapte krigen, men deres ære skulle reddes. Disse statuene var en del av propagandamaterialet. Mange av dem skal derfor ha blitt masseprodusert på nokså billig vis, så de kunne spres godt. Det er derfor mer enn 700 av dem.

For det andre – men aldeles ikke mindre viktig – ble statuene reist som symboler på stadig hvitt overherredømme etter at borgerkrigen var tapt. Det er derfor man vil finne langt flere slike statuer i sørstatene enn man finner av seierherrenes generaler i nordstatene.

De første årene etter borgerkrigen prøvde myndighetene i Washington å endre den politiske kulturen i sørstatene, og inkludere svarte i styret, i det som er kjent som rekonstruksjonstiden. Dette lyktes ikke. I løpet av kort tid kom de reaksjonære hvite – tidligere slaveeiere og andre – tilbake til makten, med katastrofale konsekvenser for den svarte befolkningen. Dermed ble sørstatene også etter slaveriets opphør, preget av et apartheidlignende raseskille, spesielt gjennom de såkalte Jim Crow-lovene. Statuene ble reist i denne lange raseskilleepoken – dette lange, rasistiske mørket – som et potent symbol på stadig hvitt overherredømme.

Det er også derfor man knapt finner statuer av en mer sympatisk sørstatsgeneral som William Mahone. Mahone skal ha vært vel så dyktig militært som de sørstatsgeneralene som faktisk blir hedret. Problemet med Mahone er at han etter borgerkrigen deltok aktivt i rekonstruksjonsperioden, og blant annet inkluderte svarte i eget politisk parti. Dette gjorde ham til en «forræder» i mange hvites øyne, og har medført at han ikke er å finne på statuer mer enn unntaksvis. Han egnet seg simpelthen ikke som et symbol på det hvite overherredømmet som statuene var ment å fremme. Han var ikke rasistisk nok.

Til sammenligning kan man se på en av generalene som faktisk blir hedret. General Nathan Bedford Forrest var en slavehandler som skal ha vært ansvarlig for massakren på flere hundre svarte unionssoldater. Etter borgerkrigen ble han den første lederen for den første utgaven Ku Klux Klan, en ren terrororganisasjon som myrdet mange svarte amerikanere i en forkastelig innsats for å kue dem på nytt.

Det er med andre ord ikke uten grunn at både mange svarte amerikanere og andre ønsker statuene dit pepperen gror. Det gjelder også de nærmeste etterkommerne til «Stonewall» Jackson, den mest berømte sørstatsgeneralen etter Lee. De ser helst at man i stedet velger å hylle en slektning som kjempet for slavenes frigjøring.

Mange steder i sørstatene utgjør disse statuene en sentral del av bybildet, der de ennå tårner over svarte mennesker som potente symboler på den rasismen som disse områdene stadig sliter med.

Matlary uttalte seg også på relativiserende og problematisk vis om dem som kjempet på slaveriets side. Da borgerkrigen herjet, hadde den politiske kampen mot slaveriet pågått i USA i hundre år, helt fra landets grunnleggelse av. Da kan man ikke framstille dem som kjempet en brutal krig for å beholde slaveriet, som om de bare var fanget av tidsånden. De tok sitt valg, og det er ikke et valg som fortjener pidestallens hyllest.

Når kampen mot statuene har blitt så sterk, er det ikke minst på grunn av et enkelt og grunnleggende forhold som Matlary ikke har berørt, verken i sin opprinnelige kronikk i Dagens Næringsliv eller på Verdibørsen. Mange steder i sørstatene utgjør disse statuene en sentral del av bybildet, der de ennå tårner over svarte mennesker som potente symboler på den rasismen som disse områdene stadig sliter med. For sørstatene er på ingen måte kvitt rasismen – og de trenger et ærlig forhold til egen fortid hvis de skal klare å ta noen steg framover.

Ifølge Matlary er man «barbar» hvis man ikke ønsker statuer som hyller slaveeiere som førte en krig for å beholde egen og andres rett til å holde medmennesker fanget i utnyttelse og overgrep. Jeg oppfatter det som langt mer barbarisk at man skal insistere på at denne delen av amerikansk og hvit «kultuarv» til stadighet skal påtvinges befolkningsgruppen som led under den.