Carima Tirillsdottir Heinesen

Redaktør

Bjørn Stærk er mannen som har kranglet på nett siden før internett, i hvert fall slik du og jeg kjenner det, fantes. Debattanten har lagt seg ut med nynazister, med antirasister og med en ateist som til slutt fikk ham til å endre tro. Kort sagt- der det var diskusjoner, var Bjørn Stærk, klar til å fronte sine ytringsliberale prinsipper. Da første utgave av boka Ytringsfrihet- en bok om krangling kom ut på Humanist forlag i 2013, var han sikker i sin sak: Mens mange på det han omtaler som den antirasistiske siden mente man måtte være forsiktige med å ukritisk gi farlige ideer og holdninger, som de som lå til grunn for terrorangrepene 22. juli 2011, plass i det offentlige rom mente Bjørn Stærk at den beste medisinen var å invitere ideene inn i offentligheten. De som uttrykte frykt og skepsis til Islam og innvandring måtte tas på alvor. Men så skjedde det. Han skiftet mening- og bestemte seg for å endre utgivelsen:  Les utdrag fra boka her.

–  Jeg endret mening. Det er egentlig ikke så rart, for jeg prøver alltid å være åpen for at jeg tar feil. Jeg har to motstridende tanker i hodet og lander kanskje på den ene av dem i dag, men så lærer jeg litt mer og lander på den andre senere. Når jeg leser boka i dag, ser jeg at jeg er mer enig med kritikerne. Jeg har blitt det gjennom å se hvordan det gikk etter at ytringsliberalerne vant debatten, sier Stærk. som nå er aktuell med en ny versjon av boka, nemlig Ytringsfrihet- annotert. En kranglete bok om krangling.

Selv om jeg snakket om ytringsfrihetens mørke sider og hvor galt det kan gå med åpne debatter, slo jeg fast at dette er greit. At dette er en pris det er verdt å betale. Men det er jo ikke jeg som betaler prisen! Boka endte dermed opp som noe vi har sett mye av i det siste: Trygge, privilegerte mennesker som blir enige seg imellom om å la noen andre betale prisen.

Boka Ytringsfrihet-en bok om krangling, som er en del av Humanist forlag sin Pro et contra-serie, kom opprinnelig ut i 2013. Den gangen var det erfaringene etter terrorangrepene den 22. juli 2011, og Stærk sine egne erfaringer som nettdebattant som dannet bakteppet for utgivelsen. Nå mener i ettertid er det særlig tre ting som Stærk selv betrakter som svakheter ved utgivelsen:

– Den ene er at den manglet mange viktige perspektiver. Den var ment å se begge sider av saken, men klarte ikke å formidle kritikken mot ytringsliberalismen. Den snakket mye om hvordan vi skal håndtere hets og ekstreme ideer, men uten å ta med seg perspektivet til de denne hetsen og ekstremismen er rettet mot. Den andre er at selv om jeg snakket om ytringsfrihetens mørke sider og hvor galt det kan gå med åpne debatter, slo jeg fast at dette er greit. At dette er en pris det er verdt å betale. Men det er jo ikke jeg som betaler prisen! Boka endte dermed opp som noe vi har sett mye av i det siste: Trygge, privilegerte mennesker som blir enige seg imellom om å la noen andre betale prisen. Den tredje viktige svakheten er at jeg ville snakke minst mulig om rollen normer spiller i offentligheten. Vi må jo ikke moralisere. Møt ekstremistene med fakta, ikke følelser. Det jeg har sett klarere siden er at alle samfunn og alle sosiale miljøer har normer. Spørsmålet er hvilke normer vi vil ha. Og det har gått opp for meg at for eksempel islamhat ikke er en faktapåstand, det er en verdipåstand. Å si at muslimer ikke hører hjemme i Europa er ikke en faktafeil, det er en moralsk feil, og må møtes med normer, sier Stærk.

Nå i ettertid mener Stærk å ha fått en bedre forståelse av hva kritikerne av ytringsliberalismen faktisk mener:

– Jeg ga for eksempel antirasister en urettferdig behandling. Det er ironisk, siden boka lener seg så tungt på John Stuart Mills idé om at du må forstå motstanderne dine. Jeg forstod ikke hva de prøvde å si, og det prøver jeg å rette opp i denne utgaven. Det andre som har påvirket meg er alt som har skjedd i verden de siste årene. Ting som rett og slett bekrefter kritikken av ytringsliberalismen. Jeg tror vi bør tenke mindre teoretisk, og heller se på dette som et eksperiment, hvor vi for aller første gang tester ytringsliberale ideer i stor skala. I et eksperiment går det aldri akkurat slik du forventet. Så da må vi endre kartet etter terrenget, påpeker Stærk.

Ytre høyre har vunnet en stor seier ved å gjøre “rasisme” til et ord folk i sentrum er for feige til å bruke. Selvsagt kan ordet brukes for lettvint, men de som sier at du aldri må bruke det ordet gjør det ikke fordi de ønsker å bruke bedre ord for de samme verdifulle ideene, men fordi de opplever disse ideene som en trussel. Og det er de. Uten disse ideene klarer du ikke å avkle ytre høyre

Vi må snakke om det

Du skriver at rasisme handler mindre om noe du er, enn noe du tar del i. Som ansatt på Antirasistisk senter  får jeg ofte tilbakemelding om at «rasisme» og «rasist» er utdaterte og stigmatiserte ord- og at man muligens ville tjene mer på å ikke benytte det begrepet. Har du noen tanker om dette?

– Det viktige er ikke hvilket ord du bruker, men ideene som ligger bak. Hvis du leser ting jeg skriver nøye, ser du at jeg ofte snakker om ting mange har et betent forhold til, men uten å bruke det vanlige ordet for det. Andre ord hjelper oss å se ideene med nye øyne. Helt siden jeg skrev Å sette verden i brann har jeg for eksempel gjort mye bruk av den kristne syndforståelsen når jeg skriver, men uten å bruke akkurat det ordet. Som ateist ser jeg mye nyttig i denne ideen, men ordet stiller seg i veien for ideene. Jeg tenker litt sånn om ord som rasisme. Samtidig skal man ikke være redd for å bruke kontroversielle ord. Ytre høyre har vunnet en stor seier ved å gjøre “rasisme” til et ord folk i sentrum er for feige til å bruke. Selvsagt kan ordet brukes for lettvint, men de som sier at du aldri må bruke det ordet gjør det ikke fordi de ønsker å bruke bedre ord for de samme verdifulle ideene, men fordi de opplever disse ideene som en trussel. Og det er de. Uten disse ideene klarer du ikke å avkle ytre høyre. Om man bruker akkurat ordet rasisme er ikke det viktige, og det fungerer nok dårligst når de som bruker det står på “motsatt side”. Det er sentrum som burde snakke mer om rasisme. Men ikke dropp ordet bare fordi de som rammes av sier de blir sinte. Denne feigheten henger sammen med myten om at ytre høyre er en slags ustoppelig folkelig kraft som bare kan møtes med ettergivelse. I virkeligheten er de ofte en liten fløy som bare vinner makt i den grad sentrum velger å gi dem det, som når Høyre godtar FrPs krav om pengestøtte til fanatiske islamhatere. Det er ikke et folkekrav. Det er et symptom på et sentrum som har blitt fortalt av ytre høyre at ordet “rasisme» bare er et synonym for ondskap, og derfor verdiløst, avslutter Stærk.