Maria Wasvik

Redaktør

I etterkant av SIANs iherdige turnering denne sommeren har det vært mye diskusjon om hvordan hatet og provokasjonene fra den høyreekstreme mikrogruppa møtes mest effektivt. Debatten har tidvis lignet et nasjonalt mesterskap i å anklage motdemonstrantene for å være “nyttige idioter” og for å “gå rett i fella” til ekstremistene. Det er et uheldig, og ufortjent, fokus.

Når mange har tatt til orde mot motdemonstrasjoner, har man reelt sett tatt til orde for at minoritetene som utsettes for SIANs hat, ikke skal protestere mot det selv når hatet utspiller seg i deres eget nabolag, og mot at antirasister skal stå sammen med dem i fellesskap. Dette er en teoretisk og ganske merkelig øvelse i intern splittelse som drar oss alle ned i fella, og der ligger vi nå og kaver hele gjengen. Hvis vi ikke tar oss sammen, risikerer vi at SIAN vil slå knockout på oss med markeringa de planlegger i Oslo i morgen, lørdag.

Resultatet er at minoritetene, de som faktisk rammes av SIANs hat, ender med dobbelt svarteper, mens Lars, Anna og nynazistene som fritt boltrer seg på Facebook-sidene deres, ler hele veien inn i offentligheten.

Det er en stor feil å behandle dette som en diskusjon for eller imot SIANs ytringsfrihet, eller om hvorvidt det er i orden å bruke vold mot meningsmotstandere eller ikke. Dette er langt på vei konstruerte problemstillinger. Jeg har til gode å se noen ønske seg at SIAN fratas ytringsfriheten, eller mene at det å møte meningsmotstandere med vold er akseptabelt. Ingen vil det skal utarte som i Bergen. Problemet er at fokuset på diskusjoner som det stort sett ikke er uenighet om, gjør at vi mister andre og viktigere diskusjoner av syne. Dermed SIAN slipper svært billig unna.

Det er ikke spesielt rart at sommerens motdemonstrasjoner har blitt ampre. Faktum er at en høyreekstrem gruppe som jobber for å innføre en “muslimparagraf” og for tvangsdeportasjoner av mange nordmenn med minoritetsbakgrunn, som pleier nære bånd til nynazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen, og hvis leder nylig er dømt for hatefulle ytringer, gjentatte ganger får bruke våre offentlige rom, til og med utsatte minoriteters egne nabolag, til å spre hatet sitt.

Politiet ser nå på muligheten for å ikke tillate SIAN å ha slike markeringer i boligstrøk. Det er vi glade for. Den åpenbare grunnen til at de velger seg minoritetstette områder, er muligheten for å brøle hatet sitt direkte til de menneskene som omfattes av hatet.

Hva om nynazistene i DNM ville holde stand utenfor synagogen for å opplyse om “jødeproblemet”, og at løsningen er tvangsdeportasjon av landets jødiske befolkning? Hadde vi tillatt det? Ville vi hatt den samme diskusjonen om at deres ytringsfrihet, forutsetter deres rett til å gjøre akkurat dette?

Jeg tror ikke vi det. Vi knebler heller ikke ytringsfriheten til SIAN ved å ikke tillate dem å holde stand akkurat der de ønsker seg. Derimot ivaretar vi rettighetene til de menneskene som rammes av hatet deres.

Hvis du mener at det ikke er noe problem om SIAN har markeringer i minoritetstette områder som Mortensrud eller Furuset, mistenker jeg at du ikke har hørt hva de faktisk sier i appellene sine. Selv om “stand” høres tilforlatelig lavmælt ut, dreier dette seg om å rope et hatefullt budskap fra et stadig kraftigere lydanlegg. Det handler om hvor “avskyelige” muslimer er, som påstander om at de okkuperer Norge, at de bør deporteres, at gode muslimer i essens er sadister, at de voldtar vantro

kvinner med religionens velsignelse og fører en slags lavintensitets-jihad mot “oss nordmenn” bare ved å være her, og vil føre oss inn i et folkemord på majoritetsnordmenn hvis vi ikke tar harde grep.

Det andre som påfallende ofte ikke er en del av diskusjonen, men som vi like fullt er juridisk forpliktet til å ta hensyn til, er nettopp rettighetene til de som faktisk rammes av hatet deres. Hva med deres rett til å kunne bevege seg rundt i egne nabolag uten å bli trakassert av ekstremister som henvender seg direkte til oppmøtte og forbipasserende og roper at de er unorske, ikke hører hjemme her og bør deporteres fra landet? Vi har en forpliktelse under FNs rasediskrimineringskonvensjon til å beskytte minoriteter mot dette hatet. Den forpliktelsen har vi sviktet.

Det er her diskusjonen om hvordan vi bør møte SIAN blir komplisert. Selvfølgelig høres det fristende ut å bli hjemme, og la SIAN stå der aleine. Men når det en gang er sånn at SIAN får formidle hatet sitt direkte til dem som rammes av det, ser jeg ingen annen utvei enn å møte opp. Først og fremst for å signalisere til de som bor i området at vi er mange som mener dette er uakseptabelt og derfor står sammen med dem. Men også for å overdøve det hatefulle budskapet, slik at de som rammes av hatet i minst mulig grad må høre på dem.

Å henvise ekstremistene til mindre attraktive steder eller til de stedene makthavere befinner seg, vil ikke løse problemet helt, selv om det vil være en god begynnelse. Lovgiverne på Stortinget for eksempel, ikke enkeltinnbyggere i en by eller en bydel, er riktigere adressat for budskapet de hevder å ha. Samtidig vil det fortsatt være slik at Stortinget ligger midt på Karl Johan, midt i Oslo sentrum og i byens viktigste handlegate. Det vil fortsatt være slik at uskyldige medmennesker vil rammes av sjikanen og hatet deres når beveger seg ute i byen sin.

Dersom de som har sterke meninger om hvordan motdemonstranter burde oppføre seg, heller hadde deltatt sammen med oss, hadde dét kunnet virke deeskalerende i seg selv. Jo flere vi er som deltar i motdemonstrasjonene, jo mer mangfoldig, folkelig og bred ville motstanden blitt. Så hvis du sitter bak tastaturet ditt og ønsker deg klovnerier og tubaer mot hat, ja da håper jeg du maler nesa di rød, skaffer tuba og møter opp. Du vil bli tatt varmt imot.

SIANs viktigste våpen er å skape den type splittelse vi har sett den siste tiden. La dem ikke vinne denne kampen. Håper vi ses i morgen – på en fredelig, verdig og tydelig markering mot hatet!