29 sep 2017 | 

Listhaugs tale

Listhaugs oppgjør med rasistisk hets kom sent, men kom det godt?

I sin tale på regjeringens integreringskonferanse tok statsråd Sylvi Listhaug et oppgjør med rasistisk hets og sjikane. Isolert sett var det hun sa om hetsen mot samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn tydelig og godt. Det er akkurat slik en statsråd bør uttale seg, og jeg håper at det vil ha en positiv effekt. Jeg tviler foreløpig litt på det – men jeg håper.

Hvis man ser denne talen isolert – virkelig helt isolert – forstår jeg derfor de som mener at Listhaug fortjener anerkjennelse for den. På et vis virker det riktig at de av oss som ofte kritiserer statsrådens retorikk og tilnærming, også anerkjenner det når hun gjør noe bra.

På et annet nivå skulle det bare mangle at en ansvarlig statsråd tar et slikt oppgjør. De som har hetset, ikke minst på Facebook-sider som er opprettet til hennes ære, har holdt på lenge. Et slikt oppgjør har tvunget seg fram langsomt. Man kan også se det slik: De av hennes tilhengere som har valgt å sjikanere, måtte gå riktig langt – det måtte bli riktig så stygt – før hun tok mer skikkelig affære.

De av hennes tilhengere som har valgt å sjikanere, måtte gå riktig langt – det måtte bli riktig så stygt – før hun tok mer skikkelig affære.

Og så er det altså slik at integrering er jobben hennes, og det burde så mye mindre til før en statsråd med dette ansvarsfeltet, tar et oppgjør som dette. Når man gir anerkjennelse for at hun holdt en tale hvor hun sa noe som virkelig er opplagt, kan jeg heller ikke oppleve annet enn at man legger terskelen litt lavt. Ingen andre statsråder som har hatt det samme politiske ansvaret, ville ha fått lovord for å si slikt som dette.

Disse avsnittene i talen eksisterer heller ikke i et vakuum. Det finnes en kontekst, og den konteksten er snart to års innsats som integreringsminister med å dyrke problemfokus, polarisering, engstelse og stempling av meningsmotstandere. Den konteksten er en valgkamp hvor en underliggende essens i det Listhaug kommuniserte, var «Stem trygt. Stem FrP.», slik hun oppsummerte det i en Facebook-post. Det er denne engstelsen Listhaugs retorikk spesialiserer seg på, formidlet gjennom et stort sett ensidig fokus på negative forhold knyttet til minoritetsbefolkningen, og en retorikk som vedvarende tar utgangspunkt i negative scenarier og problempotensiale.

For ordens skyld: Jeg sier ikke at man ikke skal snakke om problemer. Det er enhver politikers oppgave. Det er en nødvendighet. Men jeg sier at man bør snakke om noe annet også, det bør simpelthen være en viss balanse og en viss helhet, ikke minst fordi et vedvarende negativt fokus kan bidra til å forverre problemene man angivelig søker å bøte på.

Derimot har jeg grunn til å betvile at hun vil endre tilnærmingen og retorikken, selv om hun åpenbart ser hva retorikken hennes er med på å skape.

Jeg har selvsagt ingen grunn til å betvile at Listhaug mener det hun sa. Derimot har jeg grunn til å betvile at hun som ansvarlig statsråd vil endre tilnærmingen og retorikken, selv om hun åpenbart ser hva retorikken hennes er med på å skape. Tvert om er hun tydelig i talen på at hennes tilnærming med å ta debatten – det vil si ta den med den ensidigheten som har blitt hennes varemerke – vil bli stående. Da er vi i essens mer eller mindre like langt.

Det er også snakk om en statsråd som har utmerket seg med sin negative retorikk mot meningsmotstandere som ønsker en mer liberal og human politikk, hvor kirken er «godhetstyranner«, kritikere er et «hylekor» og en partileder som står på en annen fløy i innvandringsdebatten, «slikker imamer oppetter ryggen«. Er det mulig at en politiker ikke forstår at retorikk som dette, bidrar til den polariserte samfunnsforståelsen som gir grobunn for den sjikanen hun her tok avstand fra? Dette er ikke en retorikk som skaper respekt for meningsmotstandere. Det er en retorikk som forsøker å plukke fra hverandre den respekten andre skulle ha for Listhaugs meningsmotstandere. Det har en effekt.

Det er en retorikk som forsøker å plukke fra hverandre den respekten andre skulle ha for Listhaugs meningsmotstandere. Det har en effekt.

I den samme talen sa hun også slikt som dette: «Meningspolitiet mener at alle som har andre oppfatninger enn dem selv er rasister, fascister og nazister.» Selvsagt er dette «meningspolitiet» en stråmann, et fortegnet bilde av meningsmotstandere som skal gjøre det lettere å utdefinere dem. Påstanden er også åpenbart feil. Ingen mener at alle som er uenige med dem i innvandringsdebatten, er nazister. For egen del mener jeg verken at Listhaug er rasist, fascist eller nazist – men jeg faller utvilsomt inn i kategorien «alle som har andre oppfatninger enn dem selv» i denne sammenhengen likevel.

Hva slags «meningspoliti» utgjør Listhaug selv, som en statsråd i Justisdepartementet med betydelig autoritet til å sette standarden for debatten, og som velger å sette en slik standard med å forsøke å utdefinere meningsmotstandere med en Trump-aktig retorikk?

Så avslutter hun talen slik: «Skal vi klare det, må vi … kombinere en streng innvandringspolitikk med en integreringspolitikk som stiller krav og sørger for at folk som kommer til Norge aksepterer våre verdier, kommer i arbeid og betaler skatt.»

Dette er akkurat den typen kommunikasjon hun fokuserer på. Det skal være strengt. Det skal stilles krav. Underforstått: Fordi innvandrere gjerne er slike folk som ikke aksepterer våre verdier. På ett nivå virker det uskyldig. På ett nivå er det uskyldig. På et annet nivå er det enda et uttrykk – noen ganger eksepsjonelt tydelig, andre ganger mer som en hundefløyte, en underforstått kommunikasjon – for en statsråd som framstår som uvanlig kritisk til mange av menneskene hun er satt til å ha et ansvar for.

Tvert om kan en tale av denne typen gi en viss politisk ryggdekning til den negativistiske tilnærmingen hun ellers fremmer.

Jeg er derfor bekymret for at denne talen kan være en litt ensom svale på himmelen – noe som kan brukes av hennes tilhengere, og henne selv, som et eksempel på at hun har tatt et oppgjør, men uten at hun trenger å endre den tilnærmingen hun selv har valgt. Tvert om kan en tale av denne typen gi en viss politisk ryggdekning til den negativistiske tilnærmingen hun ellers fremmer. Kanskje den også kan hjelpe henne til å beholde jobben.