Mari Linløkken

Nestleder (i permisjon) ved Antirasistisk Senter, og en av de opprinnelige stifterne av Senteret.

Skribent

– Det at Benjamin er blitt drept slik han er blitt, det er klart at det har gjort noe med meg. Fordi Benjamins død ikke bare er min, har dette fått en helt annen dimensjon.

Dette sa Marit Hermansen til VG under rettssaken mot de tre nynazistene som drepte sønnen hennes. Denne dimensjonen kom til å definere resten av livsløpet hennes.

Marit Hermansen var et menneske med ekstraordinær styrke. Hun valgte å stå i det, og dele tragedien som rammet henne natten den 26. januar 2001, da livet endret kurs. Hennes Benjamin ble drept på grunn av sin hudfarge. Som hun sa, det ville vært ubegripelig hvis drapet ikke hadde skapt debatt og engasjement. Hun tok oppgaven å overvåke hvordan debatten og engasjementet skulle kanaliseres og forvaltes.

Marit Hermansen var et menneske med ekstraordinær styrke.

Merkesteinene etter Marit er mange. Hun tok selv initiativet til Benjamins Minnefond, en privat stiftelse som har delt ut midler til antirasistisk arbeid over hele landet, der hun var styreleder til sin bortgang. Hun ga tillatelse til at sønnens navn skulle brukes på Benjaminprisen, som årlig deles ut til skoler som arbeider godt mot rasisme og diskriminering, og var det naturlige kompasset i juryen.

Vi er mange som har mye å takke Marit for. Mange ungdommer på Søndre Nordstrand føler i dag på tapet, for dem var hun i sårbare år en trygghet og støtte, en klippe i en hverdag med mye motvind. På Antirasistisk Senter har vi en sal som med Marits tillatelse bærer Benjamins navn, en arena der ungdom kan øve seg på å ta sin plass i kulturliv og samfunn. Det er i dag godt å tenke på at hun i februar i år ble tildelt Kongens fortjenstmedalje som takk for sin innsats som lærer i Osloskolen og for engasjementet mot rasisme og diskriminering.

Hun voktet over at alt som gjøres i Benjamins navn, skal preges av verdighet og respekt.

Det kostet å dele minnene om tragedien igjen og igjen, å snakke om sønnen som ble utsatt for det forferdeligste en kan tenke seg. Å høre om og om igjen fremmede mennesker dele sine minner fra januardagene i 2001, om frykten og sorgen de følte, og hvordan de ville holde minnet hans levende. Men Marit sto i det. Saklig og med tyngde ga hun sitt syn til kjenne, og voktet over at alt som gjøres i Benjamins navn, skal preges av verdighet og respekt. At Benjamins ansikt ikke skal brukes på plakater eller løpesedler, som etter hvert havner i rennesteinen og blir tråkka på. At Benjamin skal bli husket som den fantastiske gutten han var. At minnet skal løftes i advarsel mot rasisme, og knyttes til kampen for et samfunn fritt for rasisme og diskriminering.

Marit Hermansen døde etter kort tids sykeleie og ble 63 år.

Vi minnes henne med uendelig takknemlighet og respekt.

Foto: Mari Linløkken. I 2017 ble Benjaminprisen utdelt til Sjøvegan skole i Troms. Her står Marit Hermansen sammen med noen av elevene.