23 mar 2017 | 

Multikulturalisme som stråmann

Avsvergelsen av «multikulturalismen» har blitt en rituell øvelse.

Norske politikere fra høyre til venstre har de siste ukene formelig stått i kø for å utføre det som etter hvert mer og mer fremstår som en rituell øvelse, nemlig avsvergelsen av noe de karakteriserer som ‘multikulturalismen.’ Språk- og begrepsbruken fra politikernes side har imidlertid vært så vidt uklar og rørete at ‘multikulturalismen’ nok en gang fremstår som en stråmann. Det blir også skapt et inntrykk av at ‘multikulturalismen’ en gang i en ikke nærmere angitt nær fortid har vært ledesnor for norsk statlig politikk og åpent forfektet av politiske og samfunnsmessige eliter. Men det er faktisk ikke sant det heller.

Den 1. mars i år ‘stod’ kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ‘frem’ på forsiden av Dagsavisen for å erklære at «multikulturalismen er død

Dette utspillet kommet etter at Røe Isaksen hadde signert en kommentar om Brochmann-utvalget i Morgenbladet den foregående uken. «- Det Brochmann-utvalget gjør, er å begrave det multikulturelle som ideologisk rettesnor for norsk integreringspolitikk.» Røe Isaksen medgir imidlertid at «multikulturalismen» «i og for seg» lenge har «vært død» som «politisk ledesnor», men erklærer at Brochmann-utvalget med sin nylig fremlagte rapport har levert «den siste spikeren i kista.»

Alt her svikter det med kunnskapsnivået til kunnskapsministeren. I en artikkel om ‘Multikulturalismen og dens kritikere’ fra 2011 påpekte jeg at det er «en utbredt tendens i litteraturen om multikulturalisme, både fra multikulturalismens forsvarere og fra dens motstandere, til å slutte relativt søm- og hemningsløst i og mellom kontekster, og mellom deskriptive og preskriptive nivåer (eller ‘er’ og ‘bør’). Og det er nettopp dette Røe Isaksen gjør ved å blande sammen multikulturalisme og multikulturalitet. For Røe Isaksen blander her sammen to begreper, nemlig begrepet om det «multikulturelle» som en rent deskriptiv karakteristikk («er») av det samfunnet vi lever i (som lenge har vært, og i all overskuelig fremtid kommer til å være «multikulturell», hva enten man liker det eller ikke) og begrepet om det «multikulturalistiske», som er en normativ karakteristikk («bør») av en offentlig politikk for faktisk eksisterende multikulturelle samfunn som ble utviklet av politiske filosofer på 1970- og 80-tallet (og da særlig canadierne Charles Taylor og Will Kymlicka), og som særlig ble nedfelt i faktisk politikk overfor urbefolkninger og minoriteter i Canada og Australia.

Røe Isaksens formuleringer etterlater også et inntrykk av at dette har vært offentlig og statlig politikk i Norge. Den eneste norske forskeren som i fullt alvor har hevdet at den norske staten har ført en multikulturalistisk politikk (og da selvsagt under sosialdemokratisk styre), er statsviteren Asle Toje, og han har som vanlig verken empirisk eller forskningsmessig belegg for påstanden. I en mye sitert studie som rangererer vestlige velferdsstater med henblikk på i hvilken grad de har implementert en politikk som kan karakteriseres som «multikulturalistisk» som ble publisert av Keith Banting og Will Kymlicka i 2006, finner  Banting og Kymlicka at Norge er blant de vestlige velferdsstater som har hatt desidert minst innslag av multikulturalistisk politikk fra statens side.

Norge er blant de vestlige velferdsstater som har hatt desidert minst innslag av multikulturalistisk politikk fra statens side.

Dagen etter meldte SVs Bård Vegar Solhjell sin vane tro seg med på Røe Isaksens lag, og krevde at «alle i SV, AP og resten av venstresiden må ta inn over seg at ideen om multikulturalismen er stein død. Det er en feilaktig ide at det er heldig med flere kulturer som ligger side om side», erklærte Solhjell med brask og bram i Dagsavisen 2. mars.

Til dette er det for det første det og si at det følger av blant andre Banting og Kymlickas studier at Solhjells idé om at en samlet norsk «venstreside» på et eller annet tidspunkt i nær norsk fortid skal ha vandret under multikulturalismens paroler, mer vitner om Solhjells egen kunnskapsløshet om nær norsk politisk historie enn noe annet. Den sterkeste ideologiske støtten til multikulturalisme som styringsideologi har man etter alt å dømme funnet i Solhjells eget parti SV, og i en ganske annen fløy enn hans egen, men som de fleste med et realistisk forhold til norsk politisk historie vil være klar over har det aldri vært slik at fløyer i SV har øvet ideologisk hegemoni over en samlet norsk ‘venstreside.’  For det andre er det verdt å påpeke at den begrepsdefinisjon av multikulturalisme som Solhjell legger til grunn, taler sitt tydelige språk om at han aldri har satt seg inn i den politiske filosofi han hevder å kritisere. Enig eller uenig, så burde man i det minste kunne forvente at en statsviterutdannet politiker at han eller hun innser betydningen av å gå til kildene. For de sentrale politiske filosofene som har forfektet multikulturalisme har aldri noensinne definert begrepet som «kulturer som ligger side om side.»

Røe Isaksen og Solhjell rullet ut den røde løperen for all verdens stråmenn.

Etter at Røe Isaksen og Solhjell hadde rullet ut den røde løperen for all verdens stråmenn, var det da heller ikke uventet at Frps Christian Tybring-Gjedde skulle se sitt snitt til å erklære at Røe Isaksen og Solhjell med dette skulle ha frifunnet ham selv for voldsoppvigleriet i hans egen ‘Drøm fra Disneyland’-kronikk i Aftenposten i 2011 i en artikkel i Dagsavisen 3. mars.

Med Tybring-Gjeddes absurde påstand om at Røe Isaksen og Solhjell skulle ha vært «forkjempere for multikulturalisme» var sirkelen sluttet, og vi er tilbake i Anders Behring Breiviks tankemessige univers, hvor alle norske partier, med unntak av FrP, har forfektet «multikulturalistisk ideologi.»

Og sannelig fikk vi ikke også en tale fra Sylvi Listhaug fra talerstolen blant de anti-feministiske, homofobe og fullstendig ukritiske Israel-sympatisørene blant konservative kristne evangelister på Oslo Symposium samme uke, hvor hun erklærte at «før var dette med multikulturalisme populært: dette med å leve side om side og forstå kvarandre. Det har aldri vore noko for oss!» Det interessante med den siste varianten av kunnskaps- og historieløs begrepsbruk, er at den finner sted i en forsamling med et religiøst motivert tanke- og verdisett som norske statsråder sannsynligvis ikke ville ha tatt med i ildtang dersom de tilstedeværende ikke var erklærte ‘kristne’ som oppfatter seg som involvert i en veritabel ‘kulturkamp’ med ‘muslimer’, og representerer potensielle velgere for FrP.

Det har aldri vore noko for oss!

Det demonstrerer også den grad av politisk opportunisme som karakteriserer disse stadige erklæringene om ‘multikulturalismens død’: det er, som sentrale rasismeforskere som Alana Lentin og Gavan Titley for lengst har påpekt, en kodet måte å knytte kampen mot innvandring av muslimer spesielt sammen med kampen mot de forestilte ‘politiske eliter’ som den norske og europeiske høyresiden stadig vekk maner frem – selv når de selv er ved makten.

Multikulturalismen er død, og for den som er interessert i å sette seg inn i seriøs litteratur snarere enn politisk stråmannsargumentasjon om hvorfor den ikke bør vekkes til live igjen, finnes det nok av gode alternativer.

Det finnes imidlertid ett spesifikt politikkdomene hvor vi i Norge kan sies å ha hatt en statlig multikulturalistisk politikk. Og det dreier seg om innrømmelsen av betydelige politiske, språklige og territorielle rettigheter til norske samer siden 1980-tallet. Noen vil også argumentere for at den omfattende norske tro- og livssynsstøtten er forankret i multikulturalisme, men dette er en feilslutning, all den stund begrunnelsene her i stor grad har dreiet seg om retten til likebehandling fra statens side.

Når politikere fra både høyre- og venstresiden aldri nevner samene hver gang de erklærer ‘multikulturalismens død’, handler det også om kunnskapsløshet eller eventuelt blindhet med hensyn til det faktum at norsk urbefolkningspolitikk overfor samene siden 1980 må kunne kvalifiseres som en relativ suksess. Denne kunnskapsløsheten og blindheten synes også å finnes blant norske mediefolk, som aldri konfronterer de nevnte politikere med spørsmålet om hvorvidt alternativet til norsk statlig multikulturalisme i samepolitikken etter 1980, nemlig en fortsettelse av den lange og tragiske assimilerings- og fornorskningspolitikken overfor samene ville ha vært en god ide.

Men man kan jo fortsatt håpe at de neste gang de måtte føle et påtrengende behov for å utøve det ytterst forutsigbare og dypest sett meningsløse ritualet det er å erklære multikulturalismens død i et land hvor vi i det store og det hele altså ikke har hatt multikulturalisme, vil bli møtt av et slikt spørsmål.