23 nov 2017 | 

Ødeleggelsen av en familie

Det siste året har vi sett hvordan et vedtak fra utlendingsmyndighetene gradvis har ødelagt en familie.

Innlegget er skrevet sammen med Emrullah Gürsel, seniorrådgiver ved Antirasistisk Senter.

Mye av lidelsene som forårsakes av en streng utlendingspolitikk, skjer i det skjulte. For familiene som rammes, blir ingenting som før, mens restriktive politikere fortsetter arbeidet for å gjøre politikken stadig litt hardere, stadig litt mer menneskefjern. De ansvarlige politikerne ønsker en streng politikk. Utlendingsforvaltningen leverer. Og som den leverer.

Utlendingsmyndighetene tok ikke hensyn til advarsler om at dette ville bli en svært krevende situasjon for moren. I stedet fikk samboeren et femårig innreiseforbud.

For en familie vi har fulgt, begynte det med at utlendingsmyndighetene utviste mannen fra Norge. Kvinnen var høygravid. I tillegg hadde hun fire barn fra tidligere forhold. Utlendingsmyndighetene tok ikke hensyn til advarsler om at dette ville bli en svært krevende situasjon for moren. I stedet fikk samboeren et femårig innreiseforbud. Han hadde ikke gjort noe kriminelt. Årsaken til innreiseforbudet var at han ikke hadde forlatt landet i tide. At han ønsket å bli værende hos sin gravide samboer, ble ikke ansett som en formildende omstendighet.

Det ufødte barnets interesser ble det heller ikke sett hen til. Som UDI skriver i sitt utvisningsvedtak: «UDI bemerker at det ufødte liv ikke er en del av uforholdsmessighetsvurderingen.» Det var alt det var å si om den saken. Det er verdt å merke seg at dette er en standardformulering fra UDI i vedtak som gjelder gravide.

Utlendingsnemnda fulgte opp i sitt vedtak med følgende falske løfte: «Det foreligger imidlertid ikke noen opplysninger som tilsier at barnas mor ikke er i stand til å ta vare på barna. UNE viser også til at barnas mor kan få forskjellige hjelpetiltak fra norske myndigheter om det er behov for det.»

Moren har per i dag mistet alle barna – ikke fordi hun var slem, eller fordi hun gjorde noe stygt mot barna.

Slik ble det ikke. Utsendelsen av samboeren var dramatisk for den høygravide moren. Hun ble etterlatt alene med ansvaret for fire barn. Så kom en krevende fødsel. I løpet av kort tid kom det flere bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten. Den første kom ca. to måneder etter fødselen, ca. tre måneder etter utsendelsen. Resten av historien er kort. Moren har per i dag mistet alle barna – ikke fordi hun var slem, eller fordi hun gjorde noe stygt mot barna. Hun mistet dem fordi Barnevernet mente hun ikke strakk til.

Som det samlede resultatet av flere offentlige organers samvirke, bør saken utløse noen alarmbjeller. Det bør gå en alarmbjelle når Utlendingsdirektorat ikke tar hensyn til «det ufødte liv». Det bør gå en alarmbjelle når Utlendingsnemnda ikke forstår at en høygravid mor bør skånes for et tvungent samlivsbrudd, for deretter å etterlates med eneansvar for fire (og snart fem) barn.

Denne typen «hjelp» ødelegger familier.

Og det bør gå en alarmbjelle når Barnevernet samlet alle mulige tegn på tilkortkommenhet til en sak mot moren, heller enn å sette inn reelle hjelpetiltak. Barnevernet har mange krevende saker, og vi er ikke ute etter å ta Barnevernet. Derimot er vi ute etter en grundig revurdering av hvordan noen saker håndteres. Denne typen «hjelp» ødelegger familier.

Vi skriver om denne saken både fordi den er alvorlig i seg selv, og fordi den er symptomatisk for hvordan deler av utlendingspolitikken vår nå fungerer. De vedtaksformuleringene som la grunnlaget for denne familiens ødeleggelse, demonstrerer at noe er grunnleggende feil i systemet.

De ansvarlige politikerne har finpusset lenge nok på strengheten nå, og den er blitt riktig så blank og fin. Nå er det på tide å børste litt støv av rettferdigheten og humaniteten.