15 nov 2017 | 

Oppgjørets time

Noen refleksjoner etter å ha lest Espen Goffengs heftige oppgjør med venstreside og antirasister.

Espen Goffeng har skrevet en bok som er et heftig oppgjør med venstresiden og antirasister, med tittelen Vikeplikt for høyre. Venstresidens trøblete møte med multikulturen. Jeg har hatt for mange (heftige) debatter med Goffeng i sosiale medier til å være i en posisjon til å skrive en bokanmeldelse med noen form for nøytral legitimitet. I stedet vil jeg komme med noen av refleksjonene og reaksjonene lesningen gir meg.

Innledningsvis vil jeg si at boka er velskrevet, den er informativ, og den er like grundig fra sitt ståsted som den er ensidig. I sum er dette anbefalt lesning – først og fremst som en mulighet til å reflektere over egne valg, men også litt som «opposition research».

La meg begynne med det jeg mener er viktigst å si når vi diskuterer temaer som æreskultur og negativ sosial kontroll:

  1. Antirasisme må ikke brukes som et argument mot en offentlig debatt om – eller en konkret innsats mot – æreskultur, skamvold, eller andre former for undertrykkelse som finnes i minoritetsmiljøer. Det er et svik mot dem som utsettes for overgrep å styre unna på grunn av en form for misforstått antirasisme.
  2. Samtidig er det viktig å kreve at debatten også om slike problemer er presis, at den styrer unna generaliseringer, og at den ikke brukes som del av byggingen av fiendebilder av minoriteter.

Så, over til boka.

Jeg er et stykke på vei enig med Goffeng i at berøringsangsten for problemer knyttet til minoritetsmiljøer har vært reell. På venstresiden og blant antirasister har det delvis vært en vegring mot å ta tak i problemer internt i minoritetene. Det er vanskelig å mene at venstresiden har stilt opp når flere av minoritetskvinnene som har stått fram og snakket om problemer, er så tydelige på at støtten de ventet, ikke kom. Den støtten burde ha vært instinktiv.

Under lanseringsarrangementet for boka opplevde jeg det som treffende da stortingsrepresentant Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet oppsummerte de reaksjonene han gjerne opplever når han tar opp problemer som har med minoriteter å gjøre. Som han sa: Den første reaksjonen i eget parti, og ellers over store deler av det politiske spekteret, er en nervøs taushet.

Rasismen er reell. Viljen til å skandalisere minoriteter er reell.

For meg er det ingen tvil om at denne nervøse tausheten har mye å gjøre med hvordan debatten om innvandring og inkludering har blitt formet av FrP, og deretter av Hege Storhaug og Human Rights Service. Det kunne også ha vært skrevet en bok om hvordan Carl I. Hagen m.fl. ødela mye av offentlig norsk debatt gjennom et par tiår.

Jeg vokste opp med Hagen på tv-skjermen. Jeg husker sånn delvis et 80-tall hvor debatten i stor grad handlet om hvorvidt innvandrere og flyktninger overhodet skulle ha rett til å være her eller ikke, og jeg husker et 90-tall hvor alt som ikke var i tråd med FrPs skepsis og mistro, ble oppsummert som en «snillistisk, dumsnill, blåøyd og naiv innvandringspolitikk».

Jeg har trolig en langt større nærhet enn Goffeng til det mange på venstresiden og blant antirasister har opplevd som dilemmaet, og har nok også internalisert dette mer: Rasismen er reell. Viljen til å skandalisere minoriteter er reell. Opplevelsen av at enhver debatt om problemer i minoritetsmiljøer raskt brukes av noen som et argument mot innvandring og innvandrere, er reell. Dette er selvsagt ikke en gyldig grunn til at de som sto fram, ikke fikk mer støtte (og noen ganger så mye motstand), men det blir også feil å skrive historien som om venstresidens og antirasisters valg ble foretatt i et vakuum.

Samtidig må dette sies klart: Verken venstresiden, høyresiden eller antirasister over hele spekteret, bør være nervøse eller tause i møte eksempelvis med reaksjonære religiøse eller kulturelle praksiser. Et fenomen som æreskultur burde ikke ha noen plass, verken her til lands eller noe annet sted. Mange på venstresiden, og de langt fleste antirasister, vil være enige, i sterk strid med hva stereotypien om den naive antirasisten skulle tilsi.

Verken venstresiden, høyresiden eller antirasister over hele spekteret, bør være nervøse eller tause i møte eksempelvis med reaksjonære religiøse eller kulturelle praksiser.

Samtidig tror jeg at mange antirasister ikke har opplevd kvinnekamp helt som vår debatt. For Antirasistisk Senter er det heller ikke vårt mandat. Vårt mandat er å jobbe mot rasisme og etnisk diskriminering. Spørsmålet er likevel om det er noen ting som burde ha vært gjort annerledes.

Jeg fikk selv en slags vekker da den salafistiske organisasjonen Islam Net ønsket å tilslutte seg Tea Time, den kampanjen vi i 2011 hadde mot islamofobi. Antirasistisk Senters arbeid er tuftet på menneskerettene, og vi betrakter den antirasistiske kampen vi fører, som en del av en større kamp for likestilling og inkludering. At en reaksjonær og menneskerettsfiendtlig organisasjon som Islam Net trodde vi ønsket å bli assosiert med dem, tydeliggjorde at vi ikke hadde vist vårt ståsted på langt nær så godt som vi burde.

Vi kan liste opp alle de delene av arbeidet vårt som burde vise at vi er for likestilling og mot religiøs undertrykkelse så mye vi bare vil: Det hadde åpenbart ikke nådd tydelig nok ut. Det var bakgrunnen for at vi tok et tydelig oppgjør med Islam Net og de holdningene de representerer.

Så derfor: Et stykke på vei er det helt på sin plass med litt selvransakelse også blant antirasister.

Man får imidlertid ikke mye innsikt i hva som rører seg blant antirasister når man leser Goffeng. Tvert om: Goffeng er nokså ivrig på å velge seg stråmenn som meningsmotstandere. For arbeidet med boka har han snakket med dem som er enige med ham. De han har kranglet med, vel – de har han kranglet med. Svakheten er selvsagt at rent pedagogisk er det ikke en god tilnærming hvis det man er ute etter, er å overbevise folk og få dem over på sin side.

Goffeng er nokså ivrig på å velge seg stråmenn som meningsmotstandere.

Hvis man for eksempel leser det utdraget Goffeng la ut på Minerva som en forsmak på boka, er antirasister å oppfatte som folk som anser all innvandring som er berikelse og gjerne ser at landet islamiseres. Hadde denne antirasisten vært død, ville jeg ha snudd meg i grava. Men jeg er ikke død, og jeg rister heller oppgitt på hodet, og litt fortvilt.

Nei, reaksjonære utgaver av religion er ikke en berikelse, æreskultur er ikke en berikelse, og jeg ønsker ikke at norsk demokrati og de liberale verdiene som dominerer her til lands, skal tilsidesettes for at IS-kalifat. Sånn, så er det sagt. Stort sett alle antirasister vil være skjønt enige. Men hoveddelen av menneskene som kommer hit kan likevel være en berikelse. Stort sett alle antirasister vil være enige om det også. De rene kulturrelativistene møter jeg svært sjelden, selv om det kanskje var flere av dem før.

Jeg opplevde en avart av det samme under lanseringsdebatten for boka. De eneste temaene knyttet til rasisme som Goffeng (og Eirik Løkke fra Civita) egentlig virket opptatt av å diskutere, var kulturell appropriasjon og problemet med at spørsmålet «Hvor er du fra?» kan oppfattes som rasistisk. Da har man kokt antirasisme ned til en parodi som få antirasister vil kjenne seg igjen i, og indikerer primært at man egentlig ikke er særlig opptatt av den rasismen og diskrimineringen som faktisk rammer minoriteter.

Da har man kokt antirasisme ned til en parodi som få antirasister vil kjenne seg igjen i.

Kampen mot kulturell appropriasjon er selvsagt et relevant tema, men det har knapt vært en sentral sak i norsk antirasistisk kamp. Påstanden om at man blir rasist fordi man spør noen hvor de er fra, er simpelthen en nokså grov fortegnelse av hvordan antirasister har berørt dette temaet. Dette har utgangspunkt i Nina Bahars kronikk Subtil hverdagsrasisme, hvor hun i nokså varsomme ordelag forsøkte å forklare hvor trøttende det er hele tiden å bli spurt hvor man er fra:

«Det er nok velment, men når jeg i tillegg til stadighet får spørsmål om hvor jeg kommer fra, fungerer det mer som en påminnelse om min annerledeshet.»

Det betyr ikke at Bahar har påstått at det å spørre om dette, automatisk gjør deg til rasist. Så mye mer skrev hun heller ikke om dette i en kronikk som stort sett handlet om mer alvorlige uttrykk for rasisme. Det var likevel nok til at anti-antirasister kunne bygge videre på stereotypien om hårsåre og urimelige antirasister, ja, nok til at de fortegnende ekkoene fortsetter å komme et år senere. I denne formen for debatt reduseres antirasisme og antirasister til en nokså grunn klisjé.

Det er en nokså spesiell historieskriving, og langt fra virkeligheten.

Jeg opplever også at Goffeng ikke skriver så mye om de «berøringene» som faktisk har funnet sted tross berøringsangsten, det vil si de på venstresiden som har talt ut, og tiltakene mot tvangsekteskap og omskjæring som også kom fra regjeringer på venstresiden. I deler av debatten i sosiale medier snakkes det som om ingenting har blitt gjort i kampen mot æreskultur, og at nærmest ingen har snakket høyt. Det er en nokså spesiell historieskriving, og langt fra virkeligheten. Se eksempelvis Olav Elgvin: Forskningsbasert politikk? En gjennomgang av forskningen på tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet, og av de politiske tiltakene på feltet.

Jeg er nokså sikker på at det ikke er i synet på æreskultur at Goffeng og jeg – eller andre antirasister – egentlig skiller vei. Problemet for mange av oss er heller at det finnes noen fronter i kampen mot æreskultur som vi mener er problematiske i seg selv. Blant de aktørene som fremmer kvinners rettigheter (eller som hevder å gjøre det), har det alltid vært en del som har kombinert dette med 1) en mer generell skepsis til innvandring, 2) generaliserende framstillinger, slik at ethvert problem i minoritetsmiljøer framstilles som om det preger hele miljøet som sådan, nærmest som en mørk essens og 3) en ganske kraftig nedtoning av rasisme og fordommer som et reelt problem.

Noen av oss støtter helhjertet kampen mot kvinneundertrykkelse, men vi vil ikke stille oss bak en front som står for 1), 2) og/eller 3).

Det er primært her våre veier skilles, ikke i synet på æreskultur og ulike reaksjonære synspunkter og praksiser. Det kunne vært et rom for å bygge allianser her, men da måtte nok Goffeng også ha interessert seg mer for å lytte til innvendingene fra dem han søker å nå. Oppgjør er ikke alltid sjangeren for å virke samlende, men akkurat her er det kanskje samlingsjobben som burde vært gjort.