14 jul 2017 | 

Terrororganisasjonens ytringsfrihet

Vi er overrasket over det ensidige engasjementet fra NHRI i debatten omkring nazi-marsjen.

Skrevet sammen med Ervin Kohn, 2. nestleder, Antirasistisk Senter.

Det engasjementet Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NHRI) har framvist i debatten omkring nynazisters marsjering, bør etter vårt syn åpne for noen refleksjoner omkring institusjonens rolleforståelse.

Vi forventer selvsagt ikke at NHRI skal være enige med oss ved enhver korsvei. Hva vi hadde håpt på, var derimot at NHRI gjorde noe som ville ha lignet mer på det man i skolen kaller «resonnerende stil»: At man, på et vis som er godt egnet til å opplyse offentligheten, hadde vist fram menneskerettslige aspekter som taler for begge syn, før man eventuelt konkluderer.

I tilsvaret fra NHRI til oss er det igjen litt merkelig hvilke momenter som relegeres til bakgrunnen. Spesielt den nordiske motstandsbevegelsens voldelige karakter – at de trolig er å anse som en terrororganisasjon – er stadig ikke problematisert, selv om det menneskerettslig er et kjernespørsmål.

Den eneste anledningen hvor vi har merket oss at NHRI har omtalt bevegelsens voldelige karakter, var da fagdirektør Anine Kierulf deltok på Dagsnytt Atten 29. juni. Der hevdet hun at tidligere voldshandlinger fra medlemmer ikke kan brukes for å nekte bevegelsen å marsjere.

Selvsagt kan det ha betydning i en menneskerettslig vurdering at en organisasjon opptrer voldelig og intimiderende.

Dette framstår som forenklende. Selvsagt kan det ha betydning i en menneskerettslig vurdering at en organisasjon opptrer voldelig og intimiderende. Man kan eksempelvis se på Den europeiske menneskerettsdomstolens dom mot Den ungarske garden, en på mange vis sammenlignbar gruppe med motstandsbevegelsen. Her var det heller ikke snakk om kun å forby enkeltstående ytringer eller aksjoner, men organisasjonen som sådan.

Når det gjelder hvorvidt parolen «Knus homolobbyen» kan regnes som en hatefull ytring eller ikke, har NHRI primært bidratt til å gi politiet støtte på at den ikke er å anse som hatefull. Her hadde vi gjerne sett at NHRI hadde spilt en mer informativ rolle, eksempelvis ved å vise til at det kan være naturlig å tolke parolen i lys av bevegelsens nynazistiske identitet, et moment FNs rasediskrimineringskomité har vektlagt i en lignende sak som gjaldt Norge.

NHRI mener vi er for steile i vår tolkning av denne parolen. Dette er altså hva vi vet om det konkrete innholdet: Homofili skal forbys i det offentlige rom. Skeive organisasjoner skal forbys, og aktivister forfølges og fengsles. Dette følger direkte av programerklæringer fra motstandsbevegelsen. Det vi ikke vet sikkert, er om dette også betyr at skeive aktivister skal myrdes. Lederen i den nordiske motstandsbevegelsen har imidlertid, i skrift, klart uttalt seg i denne retningen. Dette er politiske erklæringer fra en selverklært nasjonalsosialistisk bevegelse som hyller Hitler og andre nazistiske ledere.

I tillegg har parolen et antisemittisk fundament, siden de sporer homobevegelsen tilbake til jøder. Det er dermed, igjen, jøder som angivelig forgifter samfunnet vårt.

Det er snakk om en beskrivelse av et samfunn hvor skeive er drevet under jorden, og hvor de som våger å stikke hodet fram, blir hardt straffet for det.

Få vil være uenige i at dette er hatefullt i den dagligdagse betydningen av ordet. Så er spørsmålet om parolen også juridisk sett kan regnes som hatefull. Det er snakk om en beskrivelse av et samfunn hvor skeive er drevet under jorden, og hvor de som våger å stikke hodet fram, blir hardt straffet for det. Det er ikke bare snakk om å straffe homofili, noe som er alvorlig nok i seg selv, men også å straffe aktivister og talspersoner som taler til fordel for homofile. Dette er grunnleggende antidemokratisk, et annet moment NHRI ikke har gått inn på. Vi mener det kan argumenteres for at dette faller innenfor selve kjernen av hva som utgjør et hatefullt budskap.

NHRI velger her noen nokså diffuse formuleringer om at det er «vanskelig» å fastslå «hvor kvalifisert og klart uttrykk for hat må være for å bli ulovlig etter straffeloven § 185». Slikt kan jo sies om mye. Men når en parole er knyttet opp mot åpne, politiske erklæringer, er det tross alt ikke en krevende tolkningsøvelse å utlede hva de mener. Så får heller (den nokså absurde) diskusjonen bli om man mener det er «hatefullt» at noen ønsker å igangsette omfattende statlig forfølgelse for å oppnå et samfunn uten skeive.

Vi vet selvsagt ikke om en norsk domstol ville ha konkludert på samme måte som oss. Det vi stusser over, er at NHRI ikke prioriterer å belyse de menneskerettslige argumentene som tilsier at dette kan regnes som hatefullt, men nokså utelukkende synes å fokusere på motstående perspektiv.

Og igjen: En bevegelse som mener at en gruppe skal nektes ytringsfrihet og trues til taushet gjennom forfølgelse fordi de eksempelvis er skeive, kan under menneskerettene ikke automatisk kreve at dette synspunktet er vernet av ytringsfriheten. Dette prinsippet står nokså sentralt i Den europeiske menneskerettsdomstolens behandling av høyreekstreme grupper.

I stedet valgte NHRI dessverre å underskrive på politiets forhåndsfrikjennelse.

Hvis man lander på at uttalelsen er eller kan være hatefull, er det igjen flere forhold NHRI kunne ha problematisert. Et av dem er at politiet kunne ha varslet bevegelsen om at parolen ville kunne regnes som hatefull under straffeloven, og at de derfor kunne risikere straffeforfølgelse. I stedet valgte NHRI dessverre å underskrive på politiets forhåndsfrikjennelse.

Vi stusser også over denne gjengivelsen fra NHRI om hva som er straffbart: «slik som straffelovens forbud mot trusler, voldsoppfordringer og fremsettelse av grovt hatefulle ytringer». Dette er ikke en riktig gjengivelse av straffelovens bestemmelse. NHRI legger selv til ordet «grovt». Hvorfor omformulerer NHRI straffelovens formulering i en retning som indikerer en uriktig høy terskel? Det er trolig en slurvefeil, men slurvefeilen går i samme retning som argumentasjonen ellers.

Det framstår for oss som om NHRI i utgangspunktet har lagt seg på en linje hvor ytringsfriheten i all hovedsak er begynnelsen og slutten på diskusjonen, og hvor menneskerettslige argumenter som går i retning av å verne minoriteter mot en voldelig, antidemokratisk organisasjon, vies mindre oppmerksomhet. Det er synd, for ja, dette er en kompleks debatt – og da trenger vi nettopp en Nasjonal institusjon som representerer denne kompleksiteten på en best mulig måte.

Vi reagerte i vår tidligere kronikk også på at NHRI har uttalt seg fyldig om nazistenes rett til å marsjere, men ikke ser ut til å ha omtalt deres trakassering av jøder. NHRI svarer: «Antydninger om at uttalelser om én sak tilsier manglende engasjement i alle andre saker man ikke har uttalt seg om, er et logisk ugyldig argument.» Det er ugyldig bare hvis man forenkler kritikken vår på dette viset.

Når nazister igjen trakasserer jøder, bør det være en del av debatten.

NHRI har gjentatte ganger, og i nokså sterke ordelag, forsvart Den nordiske motstandsbevegelsens ytringsfrihet. Ingen steder ser NHRI derimot ut til å ha omtalt hvordan nynazister, trolig tilknyttet samme miljø, i år har truet og intimidert jøder til å stenge et forsamlingshus. Det er selvsagt ikke ulogisk å sette et spørsmålstegn ved hva en menneskerettsinstitusjon som NHRI velger og ikke velger å trekke inn i en diskusjon som dette. Menneskerettene vokste blant annet ut av nazistenes overgrep under annen verdenskrig. Når nazister igjen trakasserer jøder, bør det være en del av debatten.

Vi vil be NHRI se for seg hvordan deres egne bidrag kunne ha vært hvis de i større grad, stadig med utgangspunkt i menneskerettene, hadde sett problemstillingene i denne saken fra perspektivet til dem som nynazistenes hat retter seg mot. Den versjonen av NHRI er også tenkelig, men i denne saken dessverre hypotetisk.

 

Bilde: David Lagerlöf/EXPO.