Linda Tinuke Strandmyr

Redaktør

Teksten ble opprinnelig framført som et innlegg under lansering av rapporten Rasisme, diskriminering og tilhørighet blant utenlandskadopterte i Norge.

Tusen takk for invitasjonen. Funnene som foreligger i denne rapporten er helt avgjørende for å styrke legitimiteten på vårt arbeidsfelt, samt for å avdekke utfordringene og tiltakene som bør iverksettes for å jobbe målrettet i kampen mot rasisme.
Jeg vil likevel innledningsvis peke på utfordringen som foreligger i hvem det er som forsker og hvem som legger premissene for arbeidet. Det er en problematikk at representasjonen fra forskere med minoritetsbakgrunn er mangelfull i dette forskningsfeltet og at premissene, formen, og funnene kan påvirkes av at rapporten utformes fra et majoritetsperspektiv. Den problemstillingen håper jeg diskuteres i den videre utviklingen av forskningsfeltet og tas med i betraktning i arbeidet med rapporten. Rapporten peker på ulike arenaer og omfanget av opplevd rasisme. Det faktum at om lag 50 prosent har opplevd forskjellsbehandling de siste 24 månedene er viktig og nedslående funn om omfanget av rasismen. Skolen utpeker seg som arenaen flest har blitt utsatt for forskjellsbehandling, der nesten halvparten har hatt slike opplevelser. Dette funnet i rapporten er dramatisk og forteller oss noe om skolen som prioritert innsatsområde for bekjempelse av rasisme. Hvis man ser på disse funnene i sammenheng med hva det er utenlandsadopterte møter fordommer for, som ifølge rapporten i stor grad handler om utseende og hudfarge, gir det viktig informasjon om hva det er som utløser rasismen. Det kan fremstå som om bakgrunnen til personen, om hen er utenlandsadoptert, norskfødt eller innvandrer ofte er irrelevant for fordommene man møter på gata, der «hva du ser ut som» er det primære. Disse funnene er svært relevant i det videre arbeidet mot rasisme og diskriminering.

Deretter vil jeg trekke frem funnene knyttet til nære relasjoner. Jeg leser av rapporten at en fjerdedel av utenlandsadopterte har opplevd forskjellsbehandling og/eller rasisme i nære relasjoner. Dette funnet mener jeg er særdeles viktig. Det kan tyde på at utenlandsadopterte settes i en særskilt sårbar stilling når man lever som minoritet i sitt eget hjem og nærmiljø. Det å utsettes for rasisme og diskriminering vet vi kan ha en påvirkning på ens psykiske helse, der innvandrere som har opplevd rasisme har dobbelt så stor risiko for å få psykiske helseutfordringer som de som ikke har opplevd det. Påvirkningen det har på den psykiske helsen når slike hendelser forekommer i de nære relasjoner må det forskes videre på, men mye kan antyde at det å oppleve rasisme i trygghetssonen, som er hjemmet, vil være av særskilt betydning. Rapporten viser samtidig at kun 40% av de utenlandsadopterte kunne snakke med familien sin om opplevelser med opplevd rasisme.

Det betimelige spørsmålet blir så «hvem har ansvaret for dette?»

Jeg vil argumentere for at det er en strukturell utfordring når barnevernsbarn fra andre land, med minoritetsbakgrunn plasseres i majoritetsnorske familier uten noen form for oppfølging eller ettervern knyttet til adoptivforeldrenes eller nær familie sin kompetanse om rasisme. Det samme kommer til synet i funnet av at 40 prosent av de forespurte IKKE hadde noen å snakke med om sine opplevelser med rasisme. Et trygt hjem for et barn med minoritetsbakgrunn handler ikke om at barnet selv skal ansvarliggjøres ved å ta initiativ til samtaler om rasisme og diskriminering, det er et foreldreansvar både å gi barnet kompetansen, og skape rom for slike samtaler og stadig sørge for at hvis barnet opplever rasisme, skal hen få den hjelpen man har krav på.
Når dette ikke har forkommet i 60 prosent av hjemmene til menneskene i rapporten er det et strukturelt problem, som de utenlandsadopterte blir offer for. Hvem ansvarliggjøres for manglende beskyttelse av utenlandsadoptertes møte med rasisme? Og hvem sikrer at foreldrenes kompetanse er tilstrekkelig? I forslag til tiltak i rapporten fremmes veiledning og kursing som et tiltak, jeg mener disse funnene viser et prekært behov for å lovfeste barns rett til en slik oppfølging.

Et annet viktig funn i rapporten er innvirkningen rasismen har på tilhørighet og tillit. Sammenhengen som avdekkes mellom økt forskjellsbehandling og svekket tilhørighet og tillit, er svært relevant empiri om konsekvensene av rasisme. For tillitens vedkommende er det problematisk når mennesker mister troen på offentlige systemer, rettsinstanser og politiet. Det er et samfunnsproblem, som angår oss alle når tilliten svekkes, og særskilt når diskrimineringen man utsettes for er en direkte årsakssammenheng. Jeg mener dermed at dette funnet bør forskes videre på, samt at funnene løftes av offentlige instanser som en prioritert problemstilling. Tilhørighet pekes ut som et annet aspekt som henger direkte sammen med opplevd forskjellsbehandling og rasisme. Det snakkes i denne sammenheng om at det kan føre til et tilhørighetsvakuum der du ikke er norsk nok og heller ikke har fått muligheten til å få kjennskap til egen opprinelseskultur, så man havner mellom to stoler. Rapporten viser at tilknytning til enten biologisk familie eller adoptivfamilie er avgjørende for grad av tilknytning, og at opplevelser med rasisme svekker dette. Hvis vi ser dette i sammenheng med at 12% har opplevd rasisme i nær familie og at 60% ikke har snakket om rasisme i hjemmet, samtidig som man ser at økt rasisme svekker tilhørigheten, forsterkes viktigheten av å utføre et slikt videre arbeid. Rapporten peker dermed på en utfordring; når du ikke får den tilhørigheten til din adoptivfamilie og det norske, hva har du da? Man har ikke rett på å bevare språket sitt eller få kompetanse om kulturen sin og ens bakgrunn. Så om det norske ikke kjennes som ditt, enten fordi det ikke kjennes sånn for deg, eller fordi norske samfunn indikerer at det ikke vil ha deg, hva søker du til da? Hvor henter du tilknytning, tilhørighet og gjenkjennelighet da? Dette er i dag et privat problem, jeg mener funnene i rapporten viser at dette er et strukturelt problem som for noen er en direkte konsekvens av at man har blitt adoptert til et land uten at det landet, skolen, systemet og i noen tilfeller, familien, er i stand til å ta deg imot på en tilstrekkelig trygg måte.

Jeg vil løfte frem at jeg setter pris på at rapporten berører problemstillingen rundt transnasjonal adopsjon som en rasistisk struktur. Det ville være problematisk å snakke om rasisme mot utenlandsadopterte uten å berøre adopsjonens grunnstruktur. Rapporten viser en rekke funn rundt utfordringer med rasisme, fordommer og diskriminering. Utenlandsadopterte møter disse utfordringene i livet sitt fordi man er satt inn i en norsk familie, og jeg skal ikke løfte den debatten her. Men, realiteten er at man uten noen å speile seg i, uten språket sitt, kulturen sin og i flere tilfellet navnet sitt skal leve i et land der både rasisme og diskriminering er et utbredt og strukturelt problem. Dette håper jeg at berøres i den videre samtalen, debatten og forskningen om emnet.

Rapportens betydning for videre arbeid på feltet

Så skal jeg si noe om rapportens betydning for det videre arbeidet. Først og fremst vil jeg adressere punkt 9.2 i rapportens foreslåtte tiltak. Det er på høy tid at utenlandsadopterte inkluderes i politikkutvikling og i det øvrige antirasistiske arbeidet. Det er både notert og anerkjent at den antirasistiske bevegelsen ikke har vært tilstrekkelig tilstedeværende i adopsjonsspørsmål, samt inkludert utenlandsadopterte i det antirasistiske arbeidet. Antirasistisk senter tar denne oppfordringen på alvor og vil iverksette nødvendig grep for å skape dette rommet. Det er en rekke områder jeg mener denne rapporten vil ha betydning i det videre arbeidet. Når opp mot halvparten opplever rasisme i skolen, er dette et vaiende rødt flagg til skolesektoren om en uholdbar situasjon for utenlandsadopterte. Et signal jeg mener skolesektoren ikke kan la være å lytte til og imøtekomme med konkrete tiltak, jeg forventer at funnene vil ha betydning for skolens utvikling av kompetanse på rasisme og diskriminering, både mellom elever, blant lærere og i undervisningsmaterialet.

Rapporten gir oss viktig empiri om omfanget av rasisme, hvordan type rasisme som forekommer og til dels konsekvensene det har på samfunnsnivå. Samtidig leser jeg rapporten som at det er hudfargen og ikke selve adopsjonskonseptet som ofte utløser rasismen og fordommene. Dette kan indikere at tallene i rapporten kan vise en tendens som kan samsvare med opplevelser som andre med utseende som kan plasseres i ulike minoritetskategorier har vært utsatt for. Jeg håper dette fører til videre forskning av samme art på rasisme og fordommer knyttet opp mot hudfarge. Så forventer jeg at rapportens funn knyttet til omfanget av forskjellsbehandling, rasisme og diskriminering av utenlandsadopterte fører til at tiltaket om lovfestet rett til oppfølging av fagpersonell, etter fosterhjemtjenesten sin modell, innføres.
Rasisme mot utenlandsadopterte er ikke et privat problem, men et offentlig problem som det offentlige bør ansvarliggjøres for og pålegges å følge opp. Rapporten konkluderer med en rekke tiltak knyttet til kompetanseheving, veiledning og kursing av adoptivforeldre, offentlige innsatser og øvrige samfunn. Jeg håper at representasjon av utenlandsadopterte og andre med erfaringskompetanse på rasisme og diskriminering vil være premissleverandørene, samt ansatt fagpersonell i de ulike tjenestene. Gjøres dette vil det kunne ha avgjørende betydning for utviklingen av et omfattende fagmiljø med kompetanse på rasisme og diskriminering mot utenlandsadopterte som gjennom rapportens funn kan styrke kompetanse, beskyttelsen og vernet mot rasisme.