24 aug 2017 | 

Minnesmerker som maktmiddel

Både minnesmerkene og undertrykkelen de representerer, hører hjemme på historiens skraphaug.

Denne artikkelen har som primær kilde Southern Poverty Law Centers kartlegging av minnesmerkene i sørstatene.

Det pågår en heftig debatt i USA om minnesmerkene som er reist i sørstatene over generaler og andre som utmerket seg på konføderasjonens side under borgerkrigen. Debatten har også sine avleggere i Europa. Her til lands har nok professor Janne Haaland Matlary skrevet den mest opphissede artikkelen om temaet, hvor hun i Dagens Næringsliv sammenligner dette med IS’ riving av buddhastatuer. Hun omtaler kampen for å rive disse monumentene som et tegn på «et sivilisasjonsforfall av de sjeldne», som «heslig» og som «undertrykkende», og menneskene som kjemper for dette, som «barbarer».

I USA var det spesielt høyreekstreme Dylann Roofs drap på ni mennesker i Emanuel African Methodist Episcopal-kirken i Charleston, en kirke som har en sentral betydning i amerikansk borgerrettighetskamp, som bidro til å dra denne debatten i gang. På et kjent bilde figurerer Roof med en pistol i den ene hånden og konføderasjonens – sørstatenes – flagg i den andre. Det ble en sterk påminnelse om de rasistiske assosiasjonene som ligger i dette flagget. Flagget har en lang historie med å bli brukt av KKK og andre som har ønsket og ønsker segregering og hvitt overherredømme, fra konføderasjonens dager og inn i vår samtid.

Monumentene var i stor grad et instrument for denne undertrykkelsen.

Statuene kampen står om, ble reist etter borgerkrigen, flere av dem langt inn på 1900-tallet. Dette var en tid for raseskille og lynsjinger, for apartheidlignende Jim Crow-lover og massiv, voldelig undertrykkelse av svarte amerikanere. Det var ikke et tilfeldig sammenfall i tid at disse monumentene ble reist parallelt med denne fortsatte undertrykkelsen. Monumentene var i stor grad et instrument for denne undertrykkelsen. De ble reist som en påminnelse til de svarte – først til de frigjorte slavene, og deretter deres etterkommere – om at selv om konføderasjonen tapte krigen, var det fortsatt de hvite som bestemte i sørstatene. De ble reist for å tårne over svarte mennesker.

Hvis man ser konkret på hvem menneskene var som hylles gjennom disse monumentene, vil man finne politiske sørstatsledere og generaler som både var slaveeiere, slavehandlere og KKK-ledere. Man vil eksempelvis finne en general som Nathan Bedford Forrest, som angivelig var en briljant taktiker, men som også var en slavehandler og KKK-leder. Han skal ha vært ansvarlig for massakren på flere hundre svarte soldater fra nordstatene. Som en soldat fra konføderasjonen skrev i et brev til sin søster etter massakren:

“The slaughter was awful. Words cannot describe the scene. The poor, deluded, negroes would run up to our men, fall upon their knees, and with uplifted hands scream for mercy, but they were ordered to their feet and then shot down. I, with several others, tried to stop the butchery, and at one time had partially succeeded, but General Forrest ordered them shot down like dogs and the carnage continued. Finally our men became sick of blood and the firing ceased”

Tenk på det et øyeblikk. Tenk på de svarte soldatene som ble myrdet i kaldt blod av Forrests soldater, og svar så på om dette er en mann som bør hylles som en angivelig militær taktiker, og med stolthet over sørstatenes decorum.

Det sluttet ikke der. Etter borgerkrigen ble Forrest sentral i den første utgaven av Ku Klux Klan (KKK). KKK ble startet like etter at sørstatene hadde tapt krigen, for å fortsette voldelig kamp mot nordstatenes nye styre. Denne første utgaven av KKK var en ren terrororganisasjon, som spesielt utøvde vold mot svarte som nettopp hadde fått stemmerett, under Forrests ledelse. Denne mannen er det altså som hylles på statuer.

Som Ta-Nehisi Coates skriver:

Forrest is the model of Southern chivalry–too much so. He made his money buying and selling people like me, and when the war started he dutifully enforced the Confederate policy of giving no quarter to black soldiers. At Fort Pillow he massacred black soldiers trying to surrender, and afterward went on to found the Ku Klux Klan. Tennessee is dotted with monuments, not simply to the generals of the Confederacy, but to the first Grand Wizard of the KKK (Forrest).

Dette er bare ett eksempel. Hvis man ser på andre skikkelser det er reist statuer over, ligner det raskt et regelrett skrekkabinett.

Hvis man ser på andre skikkelser det er reist statuer over, ligner det raskt et regelrett skrekkabinett.

Det er paradoksalt, men hvis man sammenligner med nordstatene, vil man finne langt færre statuer av generalene som bidro til at unionen vant krigen. Det er i sørstatene at slike monumenter virkelig har vært prioritert. Det har sammenheng med den betydningen de har spilt, ikke bare som minnesmerker, men som symboler på stadig hvis dominans.

Nesten halvparten av monumentene står i bare tre stater, Georgia, Virginia og Nord-Carolina. I tillegg kommer blant annet over hundre skoler som er oppkalt etter sørstatshelter. Til sammen er det over 1500 ulike former for minnesmerker som hyller konføderasjonen og dens rasistiske grunnlag.

Også i Storbritannia har det vært en del debatt knyttet til enkelte monumenter, spesielt Rhodes Building ved Universitetet i Oxford, som også er prydet med en statue av Cecil Rhodes over inngangen. Rhodes var mer enn en person som effektivt underla seg land til fordel for den britiske kronen. Han var også en forløper for apartheid. Han sto for omfattende og systematisk undertrykkelse av svarte, som han betraktet og behandlet som barn. Jeg vil for egen del tenke at et universitet heller bør ha statuer av – la oss si vitenskapsfolk og akademikere, folk som har bidratt til å bringe menneskeheten framover – heller enn av en person som har nådd sin posisjon gjennom omfattende maktmisbruk mot sine medmennesker.

Så tilbake til Matlary. Hun mener altså at jeg er en «barbar» for å skrive det ovenstående. Ja, man er angivelig en barbar fordi man ikke ønsker statuer som hyller slaveeiere og slavehandlere som førte en krig, myrdet og massakrerte i sin kamp for å beholde slaveriet.

Dette var ikke i en svært fjern fortid. Dette var i en tid hvor mennesker valgte side, og hvor mange kjempet for at slavene skulle frigjøres. Disse sørstatsgeneralene valgte side aktivt, og de kjempet aktivt for å holde medmennesker i kjettinger, i undertrykkelse, vold og overgrep, bare seksti år før Hitler begynte å røre på seg. Jeg oppfatter det som langt mer barbarisk at man skal insistere på at denne delen av amerikansk – hvit – «kultuarv» skal påtvinges den gruppen som led under den.

Disse generalene hører hjemme i historiebøkene på linje med andre undertrykkere og overgripere, ikke på pidestaller.

Ingen bør renvaske sin historie, men dette handler om det motsatte. Minnesmerker som dette handler om å hvitvaske historien, og om å hylle dem som fortjener det motsatte. Disse generalene hører hjemme i historiebøkene på linje med andre undertrykkere og overgripere, ikke på pidestaller.