Rettssaken etter drapet på Tamima

Den siste dagen

Påtalemyndigheten var tydelig om at Wilms hadde planlagt drapet. Han hadde søkt på nett etter våpen, drap og muslimer. Han hadde hentet drapsvåpenet kort tid før. Han hadde ventet til Tamima Nibras Juhar skulle være alene på jobb.

Ifølge aktoratet var dette ikke et tilfeldig offer. Hun var kvinne. Hun var muslim. Hun var mørkhudet. Og hun ville ikke blitt drept dersom hun ikke var nettopp det.

Påtalemyndigheten beskrev et drap utført med vilje, og med en brutalitet som gikk langt utover det som var nødvendig for å ta liv.

Retten har tidligere hørt at Tamima ble påført minst 69 stikkskader. Påtalemyndigheten viste også til flere av stikken ble påført etter at døden hadde inntruffet.

Aktoratet ba retten dømme Wilms til 21 års forvaring med 14 års minstetid.

Gjennom store deler av prosedyren var spørsmålet ikke om Wilms hadde begått drapet. Det er det ingen uenighet om. Spørsmålet var om samfunnet må beskyttes mot ham også etter at en ordinær fengselsstraff ville vært sonet. Påtalemyndigheten mente svaret er ja.

De viste til drapstrusler mot fosterforeldre og ansatte i barnevernet, til de rettspsykiatriske vurderingene og til at Wilms også etter drapet har kommet med rasistiske uttalelser og ønsker om å drepe. De mente angeren han nå uttrykker ikke er troverdig.

Forsvarer Petter Mandt argumenterte på sin side for at Wilms bør dømmes til en tidsbestemt fengselsstraff. Han viste blant annet til tiltaltes unge alder og til at unge mennesker har større mulighet for endring enn voksne. Forsvareren ba retten idømme 18 års fengsel.

Før forsvareren fikk ordet, holdt bistandsadvokat Anette Arnkværn sin prosedyre på vegne av familien. Det var kanskje da Tamima kom tydeligst tilbake inn i rettssalen. Gjennom store deler av rettssaken har oppmerksomheten naturlig nok vært rettet mot gjerningspersonen: hans bakgrunn, hans tanker, hans motiver og hans handlinger.

Arnkværn minnet retten om konsekvensene. Hun fortalte om en familie som har fått livet delt i to. Om sorgen, tomrommet og om et menneske som møtte andre med tillit og omsorg.

Arnkværn leste også opp et budskap fra Tamimas bror Anwar. Familien holder fortsatt fast ved sine verdier. Kjærlighet vinner over hat. Og at de fortsatt tror på rettsstaten. Det er sterke ord etter det familien har vært gjennom.

Etter syv dager i retten sitter vi igjen med mange spørsmål om høyreekstremisme, rasisme, traumer, systemsvikt, og om hvilke varsellamper som burde fått større oppmerksomhet.

Men når saken nå er tatt opp til dom, er det ett forhold som er umulig å komme utenom.

Tamima Nibras Juhar skulle bare på jobb. Hun var et menneske som møtte på arbeid den natten og aldri kom hjem igjen.

Gjennom rettssaken har vi hørt om ideologi, diagnoser, risikovurderinger og straffutmåling. For familien finnes det ingen straff som kan gjøre opp for tapet og ingen dom kan gi dem Tamima tilbake.

Det eneste retten nå kan gjøre, er å forsøke å gi et svar på det samfunnet skylder både familien og alle som har fulgt denne saken, nemlig at et rasistisk motivert drap må møtes med den alvorligheten det fortjener.

Dom avsies om to uker.

Hva forteller fengselsjournalene?

Gjennomgangen ga et innblikk i hvordan den tiltalte har omtalt drapet, muslimer, vold, høyreekstreme terrorister og egne holdninger gjennom varetektsperioden. Samtidig ble det reist spørsmål om isolasjon, menneskelig kontakt og forholdene under varetekt.

Første halvdel av dagen gikk med til gjennomgang av hendelseslogger fra fengselet. Forsvarer og aktor brukte mye tid på spørsmålet om hvorvidt den tiltalte hadde fått tilstrekkelig menneskelig kontakt under varetekten, og om eventuelle mangler skyldtes avslag fra den tiltalte selv eller kapasitet hos kriminalomsorgen.

Aktoratet viser hvordan Wilms var opptatt av vold og rasisme, både i forkant av drapet på Tamima, og mens han har sittet i varetekt.

Forsvaret dokumenterte gjentatte vedtak om isolasjon, og mener vedtakene viser hvordan begrunnelsene endrer seg. Til å begynne med begrunnes vedtakene med at omgivelsene må beskyttes mot Wilms, mens de seneste vedtakene bare begrunnes med at drapsmannen må beskyttes mot vold fra andre innsatte.

Gjennom loggene kom det samtidig frem en rekke opplysninger om den tiltaltes holdninger og uttalelser etter drapet

Han skal blant annet ha sagt at han ikke hadde tanker eller følelser rundt drapet, at han savnet TikTok og YouTube, og at han ikke var forberedt på hvor vanskelig fengsel skulle være.

Loggene beskriver hvordan Wilms står fast ved at det han gjorde var riktig. Han skal ha sagt at han drepte for å se om han kunne kjenne følelser, samtidig som han hevdet at han ikke har empati eller følelser.

Han har sagt at han mislikte mørkhudede og muslimer. Han skal også ha uttalt at han ønsket å «redde Norge», og at ord alene ikke var nok.

Anger, manipulasjon og fascinasjon for vold

Et gjennomgående tema i journalene var spørsmålet om anger.

Tiltalte har på den ene siden uttrykt anger og sier at han skulle ønske drapet ikke hadde skjedd. På den andre siden beskriver ansatte situasjoner der han smiler mens han snakker om drapet, og omtaler handlingen som mindre alvorlig fordi andre har drept flere mennesker. Han viser interesse for voldelige hendelser.

Det blir påpekt at det kanskje er konsekvensene for ham selv han angrer på, ikke selve drapet.

Det blir ved flere tilfeller sagt at Wilms selv mener han er god til å spille skuespill, og på spørsmål om han er manipulerende svarer han ja.

Retten fikk høre om flere episoder der han omtaler Anders Behring Breivik, Brenton Tarrant og Philip Manshaus, og om situasjoner der han lyser opp når samtaler dreier seg om vold, terrorisme eller andre mørke temaer.

Journalgjennomgangen inneholdt en rekke utsagn om muslimer, innvandrere og mennesker med annen bakgrunn.

Den tiltalte skal ved flere anledninger ha gitt uttrykk for at han ønsket å sone med nordmenn, at han ikke ønsket å bo med muslimer, og at muslimer og mørkhudede burde deporteres eller fjernes fra europeiske land.

Samtidig fremkom det at han i senere samtaler hevdet at han ikke lenger hadde de samme holdningene.

Flere fengselsbetjenter utfordret ham på hvorvidt dette representerte en reell endring eller om det kunne være knyttet til at rettssaken nærmet seg.

Dette var et tilbakevendende tema gjennom store deler av dagens dokumentgjennomgang.

Vold, kvinneforakt og oppførsel mot ansatte

Retten fikk høre om tilfeller der Wilms kalte ansatte ved fengselet for «hore» og «fitte», hevet stemmen mot kvinnelige ansatte og ble korrigert for nedlatende oppførsel.

I en samtale skal han ha uttalt at han drepte fordi offeret var kvinne, og at handlingen ga ham en følelse av makt.

Aktivitetsteamet gjennomførte flere oppstrammingssamtaler der det ble gjort klart at han ikke kunne fortsette å opptre respektløst overfor ansatte, særlig kvinnelige ansatte.

Mot slutten av formiddagen gikk aktor gjennom logger fra tiden før drapet.

Loggene viste blant annet at ansatte ved GEMT over tid uttrykte bekymring for utviklingen hans.

Det ble lest opp notater der han omtaler seg selv som rasist og nazist, snakker varmt om Breiviks manifest, uttrykker støtte til Manshaus og Brenton Tarrant, og gir uttrykk for muslimfiendtlige holdninger.

Ansatte ved GEMT beskriver en stadig sterkere opptatthet av høyreekstremisme, terrorister og innhold på internett.

I loggene kommer det også frem at han fulgte Alliansen, betalte medlemskap til SIAN og brukte betydelig tid på innhold knyttet til høyreekstreme miljøer. I den samme perioden gikk han til innkjøp av utstyr og planla drapet på Tamima.

Noen dager før drapet loggfører en ansatt ved Gemt at Wilms er en mulig fremtidig terrorist dersom utviklingen fortsetter.

Den siste loggen skrevet av Tamima kvelden før drapet ble også lest opp i retten. Her fremkommer det blant annet at den tiltalte hadde sett på rettssaken mot Breivik og dokumentar om Manshaus, og stilte spørsmål om hvordan soning i fengsel fungerer.

Andre halvdel av rettsdagen gikk med til spørsmål til tiltalte på bakgrunn av framkommet dokumentasjon, og til sakkyndiges vurderinger.

Tiltalte får en rekke spørsmål fra Tamimas families bistandsadvokat og fra aktor, som dreier seg om i hvilken rekkefølge stikkene i nakke og rygg kom. Wilms svarer at han ikke husker dette.

Forsvarer ønsker svar på hvorvidt han angrer. På dette svarer han at han angrer oppriktig. Han angrer også på raseringen hos fosterforeldrene som førte til at han flyttet på institusjon.

Han sier også at han føler at han ikke vil gjøre det igjen fordi han ikke er en person som vil ty til vold. Jeg er ikke lenger den personen og har ikke det samme behovet for oppmerksomhet, sier han.

At han har avsluttet all psykiatrisk og psykologisk behandling begrunner han med at han vil vente til han har en dom og vet hvor han skal sone. Han liker ikke å gå tilbake til cella og vite at det er minst to uker til neste behandling.

På spørsmål fra en av meddommerne om hvordan vi kan vite om han spiller skuespill, svarer han at vi får vurdere selv om vi vil tro han eller ikke.

Deretter var det de sakkyndiges tur

Det var mye spenning knyttet til deres vurderinger. De tre rettsoppnevnte sakkyndige har fulgt saken fra dag 1. De redegjorde innledningsvis for hvordan oppnevnelsen pågår.

To av de tre hadde vært sakkyndige også under rettssaka mot Anders Behring Breivik. En av dem har senere videreutdannet seg innen radikalisering, og underviser nå om dette temaet.

Tiltalte har en dyssosial personlighetsforstyrrelse (som kjennetegnes av et konsekvent mønster med manglende respekt for andres rettigheter, impulsivitet, mangel på empati og brudd på sosiale normer).

Utover dette har han normal intelligens, ingen kjent rushistorie, og det ble ikke funnet noen psykose ved de innledende undersøkelsene rett etter drapet på Tamima.

Det er ingen mistanke om alvorlig psykiatrisk lidelse.

Teamet finner ikke grunnlag for et autismespekter.

Det er heller ikke grunnlag for å diagnostisere Wilms med psykopati, men han scorer høyere enn gjennomsnittet, og høyere på interpersonlig og affektiv psykopati enn på impulsiv og eksplosiv psykopati.

Personer som scorer høyt her er ofte flinke til å planlegge og manipulere. De sakkyndige presiserte at man ikke av den grunn blir drapsmenn eller høyreekstreme.

Som en av dem sa: Man kan ha psykopatiske og dissosiative trekk og likevel være dommer eller rettspsykiater. Og ikke være høyreekstrem.

PTSD kan ikke utelukkes, selv om tiltalte selv benekter symptomene. Det sakkyndige teamet velger å sette PTSD med tillegg av kompleks PTSD som den beste beskrivelsen av tilstanden.

Wilms var utsatt for alvorlig omsorgssvikt sine første leveår. Han ble utsatt for vold av biologisk far, observerte vold mot biologisk mor, og ble presset av far til å utøve vold mot mor. Det er ikke usannsynlig at dette har påvirket hans utvikling.

En viktig del av de sakkyndiges mandat er å utføre en risikoanalyse og prognosevurdering.

Holdninger hos tiltalte knyttet til aksept for vold kan igjen knyttes til høyreekstrem og rasistisk ideologi. Tiltalte har en personlig sårbarhet grunnet alvorlig omsorgssvikt. Drapet virker å være utløst av ekstremistisk ideologi.

Tiltalte har sagt at han har et sterkt ønske å bli sett på som en helt. Han ønsket å ta bilde av seg selv sammen med hodet til Tamima. I direkte etterkant av drapet var han svært opptatt av hva som ble sagt om ham. Han uttrykte ønske om å bli diktator.

De grandiose tankene er ikke like tydelige nå.

Det er betydelig risiko for gjentakelse. Det er høy risiko for at tiltalte vil påvirke andre og en viss risiko for at han kan bli påvirket av andre ved soning i fellesskapsavdeling.

Det sakkyndige teamet trakk i sin konklusjon fram at tiltalte er flink til å lyve og å holde ting skjult.

Våren 2025 klarte han å skjule under samtale med politiet at han hadde høyreekstreme tanker.

Han klarte å snakke med Tamima på en så tillitsvekkende måte at hun ikke skjønte at han hadde tenkt å drepe henne.

Behandlerne hos BUP skjønte aldri at han hadde en høyreradikal ideologi.

Det har blitt nevnt flere ganger at Wilms har et upassende smil i stressede situasjoner. Dette har han hatt siden han var liten, det er tidlig beskrevet i barnevernspapirer.

Dette kan selvfølgelig være et tillært smil fordi mor ble lei seg når barna ikke hadde det bra. Og siden de ikke hadde det bra lærte barna seg å smile så mor ikke skulle bli lei seg.

Også mangel på empati kan føre til rare smil blir det påpekt av sakkyndige. Som er upassende for tilskueren, men ikke den som smiler og som ikke har lært hvordan det skal gjøres.

På spørsmål fra hoveddommeren om det finnes behandling sier den ene sakkyndige at Wilms ikke har villet ta imot behandling. Og grandiose tanker om seg selv kan føre til at en føler seg bedre enn behandleren. Hun er dermed litt pessimistisk i forhold til behandlingseffekt. Men tiltaltes unge alder kan hjelpe noe.

Observasjoner

Det var betydelig flere tilhørere i salen enn tidligere dager. En skoleklasse fra KG var til stede deler av dagen, i tillegg til pårørende, venner og andre observatører.

Pressebenken var fortsatt nesten tom.

Under forsvarers gjennomgang observerte vi at den tiltalte flere ganger smilte når hendelser fra journalene ble lest opp. Han så også mot de pårørende ved enkelte anledninger for å følge reaksjonene deres.

Det som gjorde sterkest inntrykk denne dagen var hvor omfattende dokumentasjonen er. Ikke bare av holdningene som kommer til uttrykk etter drapet, men også av utviklingen i månedene før.

Mange av utsagnene som ble lest opp i retten denne dagen er ikke enkeltstående kommentarer. De fremstår som del av et mønster som går igjen over tid – både i journaler fra fengselet og i loggene fra tiden før Tamima ble drept

Før lunsjavbrekket fikk vi høre vitnemål fra fengselsoverbetjenten som fungerer som avdelingsleder for avdelingen Wilms soner ved, og fra en fengselsbetjent ved aktivitetsteamet som skal sørge for å forebygge isolasjonsskader hos innsatte.

Avdelingslederen beskriver en ung mann som ikke har vist anger for drapet mens han har sittet i varetekt. I den grad han angrer noe blir det sagt at han uttrykker anger over at han flyttet ut fra fosterhjemmet hvor han hadde det godt. Utflyttingen kom som en konsekvens av at Wilms raserte utenfor hjemmet med øks, etter at fosterfar gikk mellom og kastet ham ut da han sjikanerte og truet sin forstermor.

Wilms tror at ting ville blitt annerledes hvis han hadde blitt i fosterhjemmet, men fortsetter å holde fast på rasistiske og voldelige tanker. Drapet var en grusom handling som han måtte utføre, har han sagt.

Fengselsbetjenten fra aktivitetsteamet forteller at Wilms smiler og ler når han observerer rasisme og vold for eksempel i film. Fengselsbetjenten oppfatter smilet som ondskapsfullt, og ikke som et uttrykk for usikkerhet.

Etter lunsjavbrekket blir neste del av rettssaken ført for lukkede dører. Dette skyldes at tiltaltes helse blir diskutert, noe som etter rettens mening ikke har allmennhetens interesse. En podcast får være til stede. Presse som innehar pressekort slipper inn etter at prosedyrer er slutt, men de slipper inn med rapportforbud.

Etter at dørene har vært lukket og publikum slipper inn igjen er det Tamimas bror som avgir sitt vitnemål. Første del av vitnemålet er fritt, og han avslutter med «Jeg tror på rettferdighet og kjærlighet, og at det skal vinne over hat og vold.»

På spørsmål forteller han om en søster som stod på for alle, og som valgte å bruke sine erfaringer fra eget opphold på barnevernsinstitusjon til noe godt for andre. Hun tok blant annet fri fra jobben da nevøen fikk en kreftdiagnose i begynnelsen av juni. Etter dette rakk hun bare så vidt å begynne å jobbe igjen før hun ble drept i løpet av sin første jobbhelg.

Vitnemålet gjør et sterkt inntrykk, og det er tungt å fortsette uten pause.

Rettsdagen varer langt utover den avsatte tiden fordi dokumentasjonen tar så lang tid. Aktor leser gjennom utdrag fra over 1000 sider dokumentasjon på tiltaltes holdninger og handlinger gjennom varetektsfengslingen.

De rettsutnevnte sakkyndige som er til stede skal i løpet av morgendagen avgi sine vitnemål. De er ikke her for å avgjøre tilregnelighetsspørsmålet, men om det er fare for gjengjeldelse dersom Wilms slipper ut.

Advarslene før drapet

Gjennom flere timer forklarte fosterforeldrene til Djordje Wilms seg om gutten som kom til dem som niåring, og som skulle bli boende hos dem i flere år.

De beskrev et barn preget av alvorlige traumer, voldserfaringer og utrygghet. Han fant seg til rette og trivdes på skolen. Samtidig beskrev de en utvikling som etter hvert gjorde dem stadig mer bekymret da han kom i ungdomsårene.

Gjentatte ganger varslet de om det de oppfattet som en farlig utvikling.

Fosterforeldrene fortalte om en gutt som gradvis fant trygghet i fosterhjemmet. Han gjorde det godt på skolen, fikk venner og deltok i aktiviteter sammen med familien.

Men på ungdomsskolen begynte noe å endre seg.

Han trakk seg stadig mer tilbake. Han isolerte seg på rommet sitt, brukte mye tid på telefonen og begynte å uttrykke holdninger fosterforeldrene opplevde som stadig mer ekstreme.

Han snakket om Hitler. Han ønsket å bli diktator. Han uttrykte forakt for kvinner. Han kom med rasistiske uttalelser om mørkhudede. Om muslimer. Og han truet fostermoren.

Særlig fosterforeldrenes beskrivelser av egne bekymringsmeldinger gjorde inntrykk.

De forklarte at de gjentatte ganger tok kontakt med barnevernet, Frelsesarmeen og andre instanser. De ba om mer hjelp. De ba om psykiatrisk oppfølging. De uttrykte frykt for utviklingen de så.

Fosterfaren fortalte at de advarte om at gutten kunne bli et samfunnsproblem dersom ingen grep inn.

Likevel opplevde de ikke at situasjonen ble tatt på alvor.

Et vendepunkt kom i februar 2024

Etter en konflikt i hjemmet bevæpnet Djordje Wilms seg med øks og kniv utenfor fosterhjemmet. Politiet ble tilkalt og rykket ut.

Han ble flyttet ut av fosterhjemmet og kom til Oslo.

Begge fosterforeldrene beskrev den samme følelsen i tiden etterpå: uro.

De var bekymret for utviklingen hans. De var bekymret for rasismen, for kvinnesynet, og for hva som kunne skje dersom han ikke fikk hjelp.

Fostermoren forklarte at de ofte snakket om hvordan disse holdningene ville fungere når han en dag skulle møte verden utenfor de trygge rammene rundt fosterhjemmet.

Da de fikk telefonen etter drapet i august 2025, trodde de først at det dreide seg om en voldshendelse.

Senere fikk de vite at en kvinne var drept, og at offeret var mørkhudet. At politiet mente handlingen var rasistisk motivert. Fostermoren forklarte at hun var sjokkert. Men ikke overrasket.

Rasismen fortsatte

Etter lunsj fortsatte retten med forklaring fra en veileder og psykolog ved Gemt, der Wilms bodde etter at han flyttet ut av fosterhjemmet.

Også her ble retten presentert for beskrivelser av rasistiske holdninger.

Veilederen fortalte at det kort tid etter innflytting dukket opp et hakekors på veggen i boligen.

Hun forklarte at Wilms etter hvert begynte å uttrykke at muslimer og mørkhudede ikke hadde noe å gjøre i Norge.

Han ba henne om å bli kjørt til en SIAN-demonstrasjon på Eidsvolls plass. Det fikk han ikke.

Hun beskrev også et stadig sterkere sinne, en økende isolasjon og en fascinasjon for vold, drap og overgrep.

I løpet av våren 2025 uttrykte han et ønske om å drepe muslimer.

Veilederen fortalte at han ble trigget av både ramadan og pride, og at rasismen og fiendtligheten mot muslimer ble sterkere gjennom våren 2025.

Hun forsøkte å utfordre disse tankene og realitetsorientere ham.

Retten fikk også høre at PST ble kjent med opplysninger om Wilms. Ifølge forklaringen ble saken ikke vurdert som så akutt at det ble satt inn ytterligere tiltak.

Det etterlatte inntrykket er at flere rundt ham forsøkte å forstå, hjelpe og korrigere utviklingen. Likevel fortsatte den.

Gjennom dagen kom det fram mange beskrivelser av sinne, rasisme, trusler og ekstremisme.

Men det som kanskje gjorde sterkest inntrykk, var noe annet. Følelsen av at flere mennesker over lang tid så utviklingen. Fosterforeldre varslet. Ansatte uttrykte bekymring. Opplysninger ble videreformidlet. Likevel fortsatte utviklingen.

Dag 4 handlet derfor ikke først og fremst om hva som skjedde den dagen Tamima Nibras Juhar ble drept.

Den handlet om advarslene som kom før.

Et drap utført med ekstrem vold

Pressebenken sto nesten tom da tredje dag i rettssaken startet. Ikke én journalist var til stede.

Dagen begynte med gjennomgang av åstedsrapporten. På skjermen sto ordene «terrorhandling» og «drap». Senere ble også blodsporrapporten presentert med samme overskrift. 

Likevel er terrortiltalen borte.

På dag 1 stilte vi spørsmålet: Hvis et rasistisk motivert drap med så tydelige ideologiske elementer ikke omfattes av terrorbestemmelsen, er lovverket da for snevert?

Etter dag 3 sitter vi igjen med et nytt spørsmål:

Er lovverket for snevert – eller er anvendelsen av terrorlovverket for passiv?

Forklaringene fra kriminalteknikere og rettsmedisinere ga et rystende innblikk i hva Tamima Nibras Juhar ble utsatt for.

Kriminalteknikeren forklarte at blodsporene viser at volden fant sted både stående og liggende. Retten fikk se bilder fra et lite soverom, under åtte kvadratmeter, preget av omfattende vold. Det var blod på sengen, gulvet, veggene, døren og møblene.

Bildene viste hvor konsentrert volden hadde vært.

Det var merkbar uro i salen under gjennomgangen. Folk skiftet stilling, så ned eller så bort. Tiltalte satt rolig.

69 skader

Deretter forklarte rettsmedisineren som hadde utført obduksjonen.

Antirasistisk Senter ønsker ikke å gjengi alle detaljene som ble presentert i retten. Ikke fordi de er uten betydning, men fordi voldsomheten i seg selv er tilstrekkelig dokumentert.

Rettsmedisineren redegjorde for minst 69 skader fordelt over store deler av Tamimas kropp. Dødsårsaken var forblødning etter gjentatte stikk- og skjæreskader. Det ble også beskrevet skader på armene som viste tegn til kamp.

Det som særlig gjorde inntrykk, var at dokumentasjonen viste en vold som framsto vedvarende og omfattende.

Det er vanskelig å høre disse forklaringene uten samtidig å tenke på at Tamima var alene på jobb.

Ingen kollega kunne høre henne.

Ingen kollega kunne komme henne til unnsetning.

Ingen kunne hjelpe henne ut av situasjonen.

Hun var på arbeid da hun ble drept.

Planleggingen

Senere på dagen la politiet fram dokumentasjon fra tiltaltes telefon, søkehistorikk, sosiale medier, kjøp, video og teledata.

Retten fikk se at han hentet drapsvåpenet på Coop Prix på Kampen få dager før drapet. Politiet gikk også gjennom søk på våpen, kniver, straff for drap, moskeer, Hønefoss, Breivik, Manshaus og Brenton Tarrant.

Søkehistorikken viste en langvarig interesse for høyreekstremisme, våpen, terrorister og moskeer.

Det ble også lagt fram funn fra Telegram, Facebook, Instagram, X og nettforum. Tiltalte hadde vært medlem av Alliansens felleschat, SIAN og andre høyreekstreme eller rasistiske miljøer på nett.

Han hadde søkt etter «hvit makt», «Knights Templar», våpen og moskeer. Han hadde også kommentert positivt om FrP og Sylvi Listhaug. I en kommentar skrev han at han håpet Sylvi Listhaug vant valget, fordi det var «eneste måten å redde Norge på».

Mens dette ble lest opp i retten, smilte tiltalte flere ganger.

«Drepe så mange muslimer som mulig»

Mot slutten av dagen forklarte politiadvokat Philip Mathew Green seg om noe tiltalte sa etter det første fengslingsmøtet.

Ifølge politiadvokaten sa tiltalte:

«Hvis du hadde sluppet meg ut nå hadde jeg prøvd å drepe så mange muslimer som mulig uansett.»

Politiadvokaten oppfattet tiltalte som fornøyd med utsagnet, og med at det skulle komme fram i offentligheten. Derfor ble det besluttet at pressen ikke skulle være der.

Utsagnet sier noe om alvoret i saken. Det sier noe om motivet. Og det sier noe om intensjonen.

Likevel var pressebenken nesten tom store deler av dagen.

For en sak som reiser spørsmål om rasistisk vold, ekstremisme, terrorbestemmelsen og samfunnets beskyttelse av utsatte arbeidstakere, er det vanskelig å forstå hvorfor så få medier følger saken.

Vitnene rundt ham

Naboene, ungdommen han bodde sammen med, politibetjentene som pågrep ham og en kriminaltekniker som kom til åstedet.

Tiltalte sitter fortsatt rolig i salen. Han følger nøye med på det som blir sagt. Av og til smiler han litt eller hever øyenbrynene. Vi sitter slik at blikket hans med jevne mellomrom faller i vår retning.

Naboekteparet som forklarte seg, var blant de første på stedet. Det var nabomannen og ungdommen som bodde med tiltalte som fant Tamima. Begge naboene gråt da de fortalte om øyeblikket de forsto at kvinnen som lå på gulvet inne på ansattrommet var død.

Like etter forklarte den andre ungdommen seg via videolink. Han brukte få ord og fortalte at han først trodde det han så ikke var ekte. Han trodde det måtte ha vært et innbrudd. Om Tamima sa han at hun var veldig hyggelig, og at hun lagde god mat under ramadan.

Ungdommen er selv melaninrik. Nå sitter han i retten og forteller om mannen som senere drepte en muslimsk kvinne fordi hun var muslim.

«Fullført oppdraget»

Senere forklarte en politibetjent som deltok i pågripelsen seg. Hun beskrev en tiltalt som virket glad, stolt og oppspilt, og som fortalte at han hadde «fullført oppdraget».

Politibetjenten kalte det surrealistisk, og sa at det var noe av det mest spesielle hun hadde opplevd i løpet av sin karriere.

Kvinnen han nettopp hadde drept, omtalte han som en «smittsom parasitt».

Tiltalte reagerte derimot da politibetjenten fortalte at han hadde «småsutret» over noen sår på fingrene. Ikke mye, men nok til at det var merkbart.

Ifølge forklaringene forsøkte han å fortsette etter drapet. Planen var å hente våpen og reise til en moské.

Etter lunsj forklarte en kriminaltekniker seg. Bilder fra åstedet og av Tamima ble vist i retten.

Dette var dagens tyngste øyeblikk, og det gjorde et sterkt inntrykk som det er vanskelig å legge fra seg.

De som forsøkte å hjelpe

Noe av det som har festet seg gjennom disse to dagene, er hvor mange som har forsøkt å følge ham opp. Kontaktpersoner, ansatte og andre voksne rundt ham har gitt ham nye sjanser.

En kontaktperson som ble truet med at hun skulle «slaktes som jødene», ble samtidig beskrevet som en som «hadde et hjerte for tiltalte» og som i utgangspunktet ikke ønsket å anmelde ham.

Tamima sa at hun hadde tro på ham bare timer før han drepte henne.

Mer enn muslimhat

Gjennom opplesning av avhør og dokumenter har det også blitt enda tydeligere hvor sentral antisemittismen var i verdensbildet hans.

«Han har aldri likt jødene (...) det er en spennende del av historien. Det er spennende hvordan de klarte å gjøre det så systematisk, å drepe så mange i et så lite rom.»

Det som kommer fram i retten handler stadig tydeligere om mer enn muslimhat. Fascinasjonen for Hitler, nazismen, Breivik, Manshaus og Tarrant går igjen i forklaringene og dokumentene som leses opp. Muslimer var ett hatobjekt. Jøder et annet.

Samtidig blir rettssalen gradvis tommere. Tamimas venner er fortsatt til stede, men mange av dem som fulgte saken tett i går, er ikke her lenger.

Dagen ble avsluttet med opplesning av tiltaltes dagboknotater fra et år før drapet. I dagboken sin beskriver han seg selv som en syk person med masse hat. Han skriver at demokrati ikke er en styreform som er bra for ham. Han håper at fremtiden hans ser lys ut og at han «en dag blir keiser».

Det er brutalt å høre en 18-åring forklare hvordan en muslimsk kvinne ble den som skulle betale prisen for hans hat. Gjennom forklaringen tegnes et bilde av en ung mann som har opplevd mye vondt, men som har funnet forklaringene sine i et høyreekstremt verdensbilde der muslimer, innvandrere og minoriteter gjøres til syndebukker.

Det er slik radikalisering virker. Den gir enkle svar på kompliserte problemer, mennesker å skylde på og legitimerer i ytterste konsekvens vold.

Samme dag som tiltalte drepte Tamima, satt de sammen og spiste pizza. Han fortalte at hun hadde sagt at hun hadde tro på ham. Noen timer senere drepte han henne med minst 69 knivstikk.

Hun ble drept på arbeidsplassen sin av en mann som ifølge egen forklaring var inspirert av Anders Behring Breivik, Philip Manshaus og Brenton Tarrant, som hadde snakket om å angripe en moské, ønsket å påvirke andre og sammenlignet seg med Hitler.

I retten har det også kommet fram hvordan han ble radikalisert på nettet. Han lot seg inspirere av nazi-Tyskland og høyreekstreme terrorister, kjøpte militærutstyr og kniv for å framstå som en militant forkjemper for «hvit makt», og ønsket å inspirere andre. Han forklarte også at planen var å drepe flest mulig muslimer.

Det er derfor mange reagerer på at terror ikke lenger er en del av tiltalen.

Juridisk er spørsmålet mer komplisert. Terrorbestemmelsen har en høy terskel, og i strafferetten handler det om hva som kan bevises utover enhver rimelig tvil. Men saken reiser likevel et politisk spørsmål: Hvis et rasistisk motivert drap med så tydelige ideologiske elementer ikke omfattes av terrorbestemmelsen, er lovverket da for snevert?

Ansvaret for drapet er tiltaltes alene. Men gjennom forklaringene tegner det seg et bilde av en ung mann som over tid ga uttrykk for voldsfantasier, muslimhat og fascinasjon for terrorister og nazister. Samtidig hører vi om år med bekymringer fra mennesker som så at noe var galt.

Likevel ble ikke Tamima beskyttet.

Denne saken handler derfor ikke bare om den tiltalte. Den handler også om et hat som har fått vokse fram, og om et samfunn der forestillingen om at muslimer er en trussel er blitt stadig mer vanlig.

Tamima betalte prisen for det.

Rettssalen var full. Mange gråt. Familie og venner måtte høre detaljene om hvordan Tamima ble drept.

Likevel tok det ikke lang tid før saken var vanskelig å finne i nettavisene.

Det burde bekymre oss.