Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Et innlegg i debatten om et nasjonalt forbud.

Ervin Kohn, nestleder Antirasistisk Senter

Min datter pleier å utfordre meg i moralske/etiske spørsmål. Vi liker å diskutere dilemmaer. Jeg sier at jeg er usikker på om det ikke er riktig å innføre et forbud mot niqab og burka. Du kan da ikke mene det du som er pluralist sier min datter.

Min motstand mot niqab og burka er ideen bak. Den baserer seg på en patriarkalsk holdning om kvinnen som mannens eiendom. Ett av argumentene mot et forbud er at det vil gjøre det umulig for kvinnene å delta i samfunnet. De vil bli isolert i sine hjem.

Dette tror jeg er riktig og bidrar til å vanskeliggjøre å støtte et forbud. På den annen side er vi ved praksisens kjerne. I samfunn der bruken av heldekkende plagg for gifte kvinner er utbredt er utgangspunktet at kvinnens plass er i hjemmet og ute av syne for andre menn. (Når bare kvinner er sammen tar nemlig alle av seg plaggene som skjuler.) Dersom kvinnen allikevel skal/må bevege seg utendørs så må hun være tildekket. På samme måten som vi alle holder våre verdisaker privat eller gjemmer dem, som for eksempel smykker og verdipapirer i bankbokser eller pengeskap, gjemmer mannen i slike patriarkalske samfunn sin mest verdifulle eiendel, nemlig kvinnen.

Bruken av niqab og burka blir gjerne forsvart med religiøse forpliktelser. Samfunn der tildekking er vanlig er gjerne religiøse samfunn. I slike religiøse samfunn er sømmelighet sentralt. Det er relevant å diskutere grenser for sømmelighet. Hvor mye av kroppen skal tildekkes. Ulike samfunn og miljøer har ulike grenser og ulik praksis. Praksis har også variert veldig over tid.

Selv i vårt eget land har vi hatt en utvikling av hva som er sømmelig. Det er ikke mange generasjoner siden at gifte kvinner i Norge gikk med skaut eller kyse. Kvinner gikk heller ikke i bukser av religiøse grunner. Vi har diskutert hvor lange kjoler og skjørt skal være og hvor lange ermer man bør ha. Bare skuldre var regnet som dekadent.

I religiøse samfunn, både muslimske, jødiske og kristne, går diskusjonen på hvor mye hud kvinnen kan vise. Jo mindre hud, desto frommere.

Men går det ikke alltid en grense? Bør det ikke, i dette tilfellet, gå en grense ved De Internasjonale Menneskerettigheter vedtatt av FN i 1948. Idéen og praksisen med å gjemme bort kvinnene sine ser ut til å bryte med både artikkel 1 og 2 i Menneskerettighetserklæringen, som bl.a. stadfester at ”enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion”.

Enkelte niqabbrukere argumenterer med at bruken er selvvalgt og at konsekvensen av et forbud vil bli at de holder seg hjemme. Dette er et dilemma. Mitt motiv er bl.a. å tilkjenne kvinnene det samme menneskeverd og de samme muligheter til utfoldelse på alle samfunnets arenaer som menn. Noen niqabbrukere hevder at det både er selvvalgt og at de ønsker å utfolde seg i samfunnslivet. Deres argumentasjon for bruken er religiøs. Dette er et minefelt for oss med en annen religion. Her må ens egne religiøse ledere og lærde komme på banen. Det vi imidlertid kan observere er at de aller fleste muslimer i samfunn med muslimsk majoritet IKKE bruker niqab eller burka. De aller fleste ortodokse, både shia- og sunnimuslimer, dekker ikke til ansiktet.

Man kan diskutere så fillene fyker om hvor grenser for sømmelighet skal gå. Hvor mye hud man kan vise. Det går imidlertid en grense når du visker helt bort din identitet. Når du gjør deg selv helt usynlig. Da er man forbi religion, både islam, kristendom og jødedom. Hva gjør en niqabkledd når hun skal gjennom passkontrollen på Gardermoen? Hun må naturligvis løfte på sløret for å vise identitet.

Som pluralist forsøker jeg å se verdi i alle verdisystemer. For meg går det imidlertid en grense ved praksiser som er til skade. Bruk av heldekkende plagg er selvsagt ikke til skade fysisk, som for eksempel kjønnslemlestelse. Men det er til skade sosialt, psykisk og emosjonelt ved at man holdes avsondret og ens deltagelse i samfunnet blir sterkt begrenset. Det kan også være hemmende for disse kvinnenes barn å bli oppdratt av en mor som er isolert fra samfunnet.

Mitt dilemma er ikke som pluralist, men som liberal demokrat. Selv om argumentene er gode er det noe umusikalsk i et forbud mot spesielle klesplagg i det offentlige rom. Da jeg var barn lekte vi av og til leken ”lufta er for alle”. Når det er sagt så består det offentlige rom også av bedrifter og institusjoner som ofte vil ha legitime grunner for ikke å ansette en medarbeider som er tildekket i det daglige. Det er viktig at samfunnet ikke støter disse kvinnene fra seg eller stenger dem ute. Selv om jeg er imot et nasjonalt forbud mot niqab og burka, er det likevel vanskelig å unngå at den enkelte institusjon og bedrift må ha nokså vide rammer til å nekte maskering på arbeidsplassen.

Artikkelen er publisert i Aftenposten 24.7.2014