Maria Wasvik

Redaktør

Det er plutselig masse debatt om FNs migrasjonsplattform, og den går mildt sagt over stokk og stein. Frp har tatt dissens i regjering, det er oppstandelse på de politiske ytterfløyene og høyreekstreme og nynazister demonstrerer foran Stortinget. Forvirringa er total – hvor skummel er egentlig denne avtalen ingen hadde hørt om før den plutselig skulle vedtas?

Det høres kanskje pussig ut, men jeg skulle faktisk ønske at motstanderne av avtalen hadde hatt mer rett i sin frykt for avtalen.

Jeg skulle faktisk ønske at motstanderne av avtalen hadde hatt mer rett i sin frykt for avtalen

Dette skulle nemlig i utgangspunktet være en tekst hvor jeg hadde tenkt å raljere over hvor lite avtalen forplikter og hvor skammelig det er at Norge gjennom forhandlingene har bidratt svært aktivt til å svekke de positive sidene avtalen kunne inneholdt, og lenge lå an til å inneholde. Nå ser det imidlertid ut til å være minst like nødvendig å bidra til å avblåse den absurde krisestemninga som har bredt om seg. En debatt så preget av feil og misforståelser som den vi ser nå fører ikke noe godt med seg.

Alle FNs medlemsland burde kunne være enige om at “flyktningkrisen” sommeren og høsten 2015 viste at det er et stort behov for mer internasjonalt samarbeid for å regulere lovlig migrasjon, og for å møte de utfordringene som både skaper og følger av ulovlig migrasjon. Siden New York-deklarasjonen om flyktninger og migranter i 2016 har det derfor pågått en prosess i FN for å enes om et rammeverk for internasjonalt samarbeid om migranter og flyktninger, Global Compact on safe, orderly and regular migration (GCM) og Global Compact on refugees (GCR). På tross av Norges aktive rolle i forhandlingene har det vært lite snakk om avtalene i norsk kontekst. GCR er allerede vedtatt og GCM ble vedtatt på toppmøtet i Marrakesh denne uka.

At det er lite kunnskap om hva avtalene inneholder, er noe motstanderne har dratt god nytte av. Fordelen med å uttale deg om en sak få kjenner til er at du kan lire av deg det reineste vissvass, og mest sannsynlig komme unna med det. Ikke bare har motstanderne av avtalen tilsynelatende kommet unna med det, men de har dessuten i stor grad fått definisjonsmakten i den påfølgende debatten, både i sosiale og mer tradisjonelle medier. Og mannen i gata sitter igjen med et fullstendig feilaktig inntrykk av at innvandringen til Norge kommer til å eksplodere, og at vi ikke vil ha noen mulighet til å kontrollere dette selv.

At det er lite kunnskap om hva avtalene inneholder, er noe motstanderne har dratt god nytte av.

Dette er, med respekt å melde, tull og tøys. Likevel har debatten den siste tida skapt både forvirring og en følelse av at dette har pågått litt i det skjulte, bak vår rygg. At de som nå demonstrerer faktisk har fått stort gjennomslag for sine synspunkter i det endelige avtaledokumentet, og dermed faktisk blokkert omtrent det de demonstrerer mot, gjør det ikke mindre forvirrende. At deler av motstanden mot avtalen stammer fra et av regjeringspartiene, samtidig som det er deres regjering som har representert Norge i forhandlingene, og i stor grad fått gjennomslag for innvendingene sine er tydeligvis heller ikke så nøye.

Migrantavtalen (GCM) fremmer ikke migrasjon, slik motstanderne hevder. Avtalen søker å regulere migrasjon, både den regulære og den irregulære, gjennom internasjonalt samarbeid. Den bygger på allerede eksisterende og allerede forpliktende lover og konvensjoner, men på noen områder er ordlyden faktisk svakere. Intensjonen er at den skal supplere der noe mangler, og bidra til avklaringer der det eksisterende lovverket ikke lenger synes å passe med dagens situasjon og utfordringer. Dette siste er ironisk nok noe særlig FrPs politikere tilsynelatende har vært svært opptatt av i andre sammenhenger.

Migrantavtalen (GCM) fremmer ikke migrasjon, slik motstanderne hevder.

Avtalen tar for seg alle sider ved fenomenet migrasjon, både de som gjelder selve reisen, samarbeid om å straffe smuglere og stoppe trafficking, mer omforent praksis ved grensepasseringer og retur, de som gjelder opphold, migranters rettigheter og hvilket ansvar “vertslandet” har og ikke har, i tillegg til å adressere de bakenforliggende årsakene til at mennesker flytter på seg.

Blant de mest oppsiktsvekkende påstandene som har kommet er Tybring-Gjeddes uttalelse om at avtalen “vil gjøre ulovlig innvandring lovlig”. Enten har Tybring-Gjedde ikke lest avtalen, eller så villeder han bevisst. Det at det at det er to ulike prosesser som munner ut i to ulike avtaler tydeliggjør i seg selv de klare juridiske forskjellene mellom flyktninger og migranter. Avtalen om migranter opererer også med et tydelig skille mellom regulær og irregulær migrasjon, og understreker statenes rett til å bestemme over egen innvandringspolitikk. Snarere enn å gjøre ulovlig innvandring lovlig, peker avtalen på behovet for å ta tak i årsakene til irregulær migrasjon, hjelpe dem der de er om du vil, og legger til rette for samarbeid også på det feltet.

Det avtalen imidlertid også gjør er å anerkjenne at migranter, selv om de ikke er flyktninger eller regulære, uansett er mennesker og dermed burde ha noen helt grunnleggende rettigheter, noe Norge allerede er juridisk forpliktet til av andre menneskerettighetskonvensjoner. Det uttrykkes eksplisitt i teksten at stater likevel står fritt til å operere med et rettighetsskille mellom de som har lovlig opphold og de som ikke har det, slik Norge gjør i dag. At teksten på dette området er både svært vag når det gjelder hvordan dette skal tolkes og lite forpliktende kan faktisk tilskrives blant annet Norge, noe det sikkert vil glede motstanderne å høre.

Opptil flere steder i avtaleteksten understrekes det at den ikke er juridisk bindende, at den er en intensjonsavtale og at det er opp til medlemslandene hvordan de vil arbeide for å nå de 23 “overordna målene” avtalen inneholder. Fordi avtalen ikke går lenger enn allerede forpliktende internasjonale avtaler, og på noen områder faktisk mindre forpliktende, vil den ikke begrense nasjonal sjølråderett noe mer enn den allerede er begrensa i dag. At det i stor grad er overlapp mellom de som hevder dette og de som normalt argumenterer for at pålegg fra FN ikke spiller noen stor rolle for norsk praksis, gjør ironien komplett.

Opptil flere steder i avtaleteksten understrekes det at den ikke er juridisk bindende.

Selvfølgelig vil ikke avtalen være uten betydning, ellers ville det ikke vært noe poeng i å gjennomføre prosessen og såpass omfattende forhandlinger. Likevel er det vanskelig å se for seg at en avtale som sier så eksplisitt at den ikke er forpliktende virkelig vil hindre noe land fra å handle slik de ønsker. Den er nettopp det den kaller seg selv, en “intensjonsavtale”. Det betyr at statene forplikter seg til å “jobbe mot” standardene i avtalen. En standard som for det meste allerede er praksis. Om noe vil avtalen mest sannsynlig virke som en slags absolutt minstestandard, som en påminnelse om forpliktelser medlemslandene allerede har pålagt seg selv, men oppdatert for å passe for dagens situasjon. I noen tilfeller kan man til og med tenke seg at de delene av teksten som står tilbake for dagens praksis,kan brukes for å rettferdiggjøre ytterligere innstramninger.

Et spesifikt avsnittene som har fått mye oppmerksomhet handler om media og ytringsfrihet. Avtalen forplikter selvsagt ikke statene å sette ytringsfriheten til side, slik motstanderne hevder. Avtalen har som målsetning at mer forskning skal vies til både de negative og de positive sidene ved migrasjon, slik at det stater foretar seg er basert på fakta. Det samme gjelder medienes omtale av fenomenet migrasjon og migranter, den skal etterstrebe å være presis og faktabasert slik at den offentlige debatten blir opplyst og saklig, og ikke bidrar til å forsterke negative stereotypier som danner fordommer. Dette kan ikke sies å være verken særlig urimelig, eller “knebling av ytringsfriheten”. Det bør vel snarere være i medieinstitusjonenes interesse å bruke et så korrekt språk som mulig, slik at sakene som formidles gjengis så riktig som mulig. Motstanderne, deriblant nevnte Tybring-Gjedde,^[2] har hevdet at dette punktet også inneholder formuleringer der statene forplikter seg til at migranters skal omtales i positive ordelag, men etter å ha lest teksten opptil flere ganger er det fortsatt umulig for meg å forstå hva i avsnittet det siktes til da.

Etter å ha lest teksten opptil flere ganger er det fortsatt umulig for meg å forstå hva i avsnittet det siktes til.

Jeg registrerer at både Klassekampen og Redaktørforeningen reagerer på målsetningen om å ikke gi økonomisk støtte til medier som “systematisk fremmer intoleranse, fremmedfrykt, rasisme og andre former for diskriminering av migranter, med full respekt for pressefriheten”. For å snu på det, hvorfor burde stater støtte slike medier?

Motstanderne av avtalen har også lagt vekt på at avtalen er “svært kontroversiell” i flere andre land, og at det i seg selv bør være et argument for at Norge bør avstå fra å signere. Vel, de mest profilerte landene som avstår fra å signere er USA, Australia, Ungarn, Polen, Kroatia, Danmark og Italia. Dette er land som både har fått internasjonal kritikk for deres praksis på innvandringsfeltet og som ledes av til dels innvandringsfiendtlige regjeringer. Land som har skilt migrantbarn fra foreldrene deres og oppbevart dem i bur, og som synes det høres ut som en god ide å plassere avviste asylsøkere på øde øyer.

Det er ingen overraskelse at nettopp disse landene vil avstå fra å signere noe som vil gjøre deres praksis ytterligere upopulær. Både i Sverige og i Norge kommer motstanderne i stor grad fra den ytterste politiske høyresiden, og omfatter både muslimfiendtlige grupperinger og nynazister og medlemmer av hvit makt-miljøer.

En annen mulighet er at vår egen regjering ikke så seg tjent med å skryte av hvordan de blokkerte muligheten for å vedta en intensjon om å få slutt på internering av barn.

Men hvis forhandlingene har pågått i to år, hvorfor har vi ikke hørt om avtalen før nå? Hvis den er hemmelig må det være noe muffens! Det kan være flere grunner til at vi har hørt lite om avtalen her i Norge. Den mest tenkelige er rett og slett at forhandlinger der det en kommer til enighet om slår inn åpne dører blir regna som litt kjedelige. En annen mulighet er at vår egen regjering ikke så seg tjent med å skryte av hvordan de blokkerte muligheten for å vedta en intensjon om å få slutt på internering av barn. At det blant motstanderne er medlemmer av regjeringspartiene som føler seg lurt er underlig, all den tid Norge har argumentert for den samme strenge innvandringspolitikken som velgerne valgte dem for, og som nevnt fått stort gjennomslag for dem.

Resultatet av den omfattende og langvarige prosessen representerer i det hele tatt skuffende lite nytt. For alle oss som en opptatt av behovet for nettopp “safe, orderly and migration” er den i utgangspunktet ikke noe å slenge rompa i taket for. Stikk i strid med Tybring-Gjeddes uttalelser opplever sivilsamfunnsorganisasjoner at avtalen er svak særlig når det gjelder nettopp ikke-kriminalisering av irregulære migranter. Det samme gjelder organisasjoner og privatpersoner som hjelper dem, som i økende grad har vært mål for straffeforfølgelse med utgangspunkt i lovgivning som er ment å ramme menneskesmuglere.

Avtalen er også nedslående svak på flere andre områder.

Avtalen er også nedslående svak på flere andre områder. For å nevne noen er for eksempel ordlyden påfallende vag når det gjelder irregulære migranters rett til tilgang på grunnleggende sosiale rettigheter, som blant annet reell tilgang på helsehjelp og beskyttelse fra kriminalitet og å bli utnyttet av kriminelle. Avtalen vil med andre ord ikke gjøre situasjonen for papirløse migranter eller ureturnerbare asylsøkere enklere. Avtalen sikrer heller ikke såkalte “fire walls”, det vil si sikre skott, mellom utlendingsmyndigheter og f.eks. helseinstitusjoner – dvs at legen ikke deler informasjon om deg med politiet. Også når det gjelder å sikre arbeidsinnvandrere anstendige arbeidsforhold mener mange at språket i avtalen er svakere enn det ILO-konvensjoner etpålegger oss.

Men GCM representerer også for første gang en innrømmelse av behovet for økt internasjonalt samarbeid mellom stater for å håndtere og regulere internasjonal migrasjon, og for å minske omfanget av og årsakene til irregulær migrasjon. GCM er et signal om et ønske om å ta disse utfordringene på alvor, om enn bare en begynnelse. Og det er både bra og viktig.

Dersom Norge skulle velge å stå utenfor sammen med land som USA og andre land vi ikke vil sammenligne oss med i migrasjons- og menneskerettighetsspørsmål ville det sende et svært tydelig og uheldig signal om at vi ikke vil bidra i den dugnaden dette var ment å være, og fortsatt kan bli. Det ville være oppsiktsvekkende. Særlig dumt ville det være å gjøre dette på bakgrunn av misforståelser, vranglesning og et narrativ skapt av høyreekstreme og nynazister.