21 jun 2017 | 

Den store, hvite sensitiviteten

Et tilsvar til FrP-rådgiver Hårek Hansens parademarsj av menneskelig distanse og manglende empati.

Hårek Hansen, rådgiver i FrPs stortingsgruppe, har skrevet nokså aggressivt om mikroaggresjoner og mye annet hos Minerva. Dette er noe vi har blitt vant til: enda et utfall mot det som av noen kalles «Generation Snowflake», eller «generasjon ynkrygg», som Hansen kaller dem. Generelt er slike generasjonsbetegnelser selvsagt et sløvt analytisk instrument. De kan brukes til å påpeke en trend, men vil vel så raskt være et bidrag til å sementere forenklede oppfatninger, og feste hele generasjoner i et stereotypisk bilde. Man får en samfunnsdebatt preget av slagord og enkle forestillinger.

Nå har det seg slik at det jeg primært forbinder med Hårek Hansen, er at han er en av bare to personer som jeg vet har blokkert meg på Facebook. Jeg pleier å debattere nokså høflig (det finnes unntak, men likevel), og det har gjort at selv om jeg debatterer mye, er det uvanlig at noen ikke vil ha noe med meg å gjøre i debatt. Hansen ser imidlertid ut til å være et sensitivt unntak.

Etter hva jeg husker, skjedde det etter at Hansen hadde kalt en muslimsk samfunnsdebattant for en «terrorist in spe». Jeg tillot meg å reagere på det. Det var tilsynelatende mer enn Hansen tålte. Du verden, han er visst litt «generasjon ynkrygg» han også. «Generation Snowflake» passer vel strengt tatt også bedre på snøhvite folk som er usedvanlig ømtålige for kritikk når de opptrer rasistisk.

«Generation Snowflake» passer vel strengt tatt også bedre på snøhvite folk som er usedvanlig ømtålige for kritikk når de opptrer rasistisk.

Når man uten fnugg av grunnlag har omtalt en muslimsk motdebattant som en potensiell terrorist, spør jeg meg nok også om Hansen virkelig er rett mann til å belære noen om rasisme.

Det man stort sett ikke finner i innlegg som dette, er noen forståelse for fenomenene det er snakk om, eller noen interesse for å forstå dem, fra motpartens synspunkt, det vil si fra dem som innehar en mørkere sjattert hudfarge enn en selv. Tvert om vil man i innlegg som dette typisk se en godt voksen, hvit mann gjøre seg flid med ikke å interesse seg for å forstå hva mennesker med en annen hudfarge mener, og med å representere deres synspunkter høyst selektivt.

For ja, hudfarge er en del av tematikken her. Spesielt det siste året har det vært flere innlegg hvor hudfarge har vært trukket mer tydelig fram i debatten enn tidligere. Fenomenet «hvite menn avfeier problemer med rasisme» er såpass spesielt, rent kognitivt, at det raskt vil framstå som en fortegnet og uærlig debatt hvis man ikke tillater seg å påpeke at den manglende evnen til å gjenkjenne reelle problemer, ikke er likelig fordelt i samfunnet, men har noe å gjøre med utsiktspunktet.

Allwhitepanel og demokratisk underskudd

La oss begynne med allwhitepanel, som Hansen trekker fram som en del av sykdomsbildet som angivelig truer «our way of life». Dette handler altså i essens om at alle folk, uansett bakgrunn, bør få være med på debatter som har betydning for deres liv. Dette burde jo være et greit demokratisk prinsipp.

Hansen, på sin side, jobber for et parti som er i stand til å nedsette et utvalg for å vurdere innvandring og inkludering, hvor ti av elleve utvalgsmedlemmer har etnisk norsk bakgrunn (ref: Brochmann-utvalget). Man fant plass til en fyr som mener at grovt rasistisk litteratur som I helgenenes leir har noe viktig å si om vår samtid, mens man ikke fant plass til en eneste person med asiatisk eller afrikansk bakgrunn.

Det er også uklokt ikke å forstå at folk med minoritetsbakgrunn kanskje har innsikter, kunnskaper og erfaringer som kan være av verdi i et slikt arbeid. Nå er det selvsagt en del av poenget med allwhitepanel at folk med minoritetsbakgrunn bør få adgang til debatter uansett hva som er tema, ikke kun når det er snakk om temaer som inkludering – men Hansens parti bommer til og med her.

Det er dette allwhitepanel handler om: ikke at folk med minoritetsbakgrunn nødvendigvis skal være med absolutt alltid, men at folk med minoritetsbakgrunn bør være med i den grad det er naturlig ut fra samfunnets faktiske bredde, og ut fra den betydningen deres erfaringer har – og det vil si langt oftere enn det som er tilfellet per i dag.

Passivt-aggressivt om «mikroaggresjoner»

Så er det mikroaggresjoner, et uttrykk som noen hvite folk reagerer på med påfallende aggressivitet. For egen del må jeg først innrømme at jeg sliter litt med selve uttrykket. Jeg oppfatter det som et unødvendig komplisert, og delvis misvisende, i overkant teknisk lydende begrep for å betegne et reelt fenomen. Det er ikke et uttrykk for «aggresjon» når folk eksempelvis er vennlige på en så stereotypisk måte at det på ingen måte oppleves særlig vennlig. Uttrykket «mikro» gjør det ikke bedre, både fordi fenomenet aldeles ikke trenger å være så smått, og fordi «mikro» rent språklig bidrar til å forringe betydningen av fenomenet det er ment å beskrive.

Etableringen av begrepet «mikroaggresjoner» får det også til å høres ut som om man snakker om et nytt fenomen, at man har oppdaget en slags ny avart av rasisme, mens det selvsagt er snakk om en form for rasisme man har vært nokså klar over hele tiden. Mye av det noen i USA vil kalle mikroaggresjoner (mye, ikke alt), ville vi i Norge ha kalt hverdagsrasisme.

Hva det i essens handler om, er opplevelsen av å møtes som sin hudfarge, sin etniske bakgrunn, sitt utseende, i en grad og på et vis som gjør det tydelig at man ikke sees som det individet man er.

Problemet er derimot reelt. Hva det i essens handler om, er opplevelsen av å møtes som sin hudfarge, sin etniske bakgrunn, sitt utseende, i en grad og på et vis som gjør det tydelig at man ikke sees som det individet man er. Det burde egentlig være lett å forstå at dette er en behandling man bør unngå.

Hansen trekker fram artikkelen 21 Racial Microaggressions You Hear On A Daily Basis (uten å lenke til den), og har valgt seg ut de to eksemplene han synes er tåpeligst (selv om de nok ikke er særlig tåpelige for dem som hører slikt drøssevis med ganger – et sentralt uttrykk her er «on a daily basis»).

La meg derfor nevne noen av dem han ikke tok med: «You’re really pretty for a dark skin girl.» Hvem av oss ville ikke oppfatte dette som fornærmelig – ja, rasistisk – hvis det var vi som hadde den mørke huden? Kan vi i alle fall være enige om at dette er en form for «kompliment» man helst styrer utenom, en «kompliment» hvor man tar utgangspunkt i den svarte fargen som en ulempe som man på herlig vis overkommer gjennom sitt særlig pene ansikt?

Det er – delvis – som å si: «Du er smart til å være FrP-er.» Fordomsfullt, og best å styre utenom, ikke sant?

Eller denne, sagt til en person med asiatisk bakgrunn: «Can you see as much as white people? You know, because of your eyes?» Denne er litt mer uskyldig, kan man tenke, men jeg mistenker at personer med asiatisk bakgrunn har hørt slikt som dette mange nok ganger til at man ikke lenger er positivt interessert i enkelte hvite folks nokså stupide vitebegjær.

Eller disse to, hentet fra den samme serien: “You don’t act like a normal black person, ya’ know?» Og: “Courtney I never see you as a black girl.” Tenke seg til – det må være den vakreste komplimenten en svart person kan få! Hvorfor likte de den ikke da? Hilsen middelaldrende, hvit mann.

I samme kategori: Fordi du treffer en svart person, betyr ikke det at det beste samtaleemnet er svarte idrettsstjerner, hvis det ikke er hva du normalt snakker om ellers. Er du en hyperrasist og skapnazist hvis du gjør det? Nei, selvsagt ikke. SELVSAGT ikke. Selvsagt ikke. SELVSAGT IKKE. Selvsagt IKKE. Men hvis du påstår at det er slik du føler deg når det påpekes at dette var et påfallende samtaleemne, så er det vel mulig du er litt i overkant sensitiv selv.

Hun er ikke en matrett, hun er ikke en plante, og hun er ikke et spennende feriested.

Og nei, hvis du ønsker å sjekke opp en svart jente som er født og oppvokst på Stovner eller i Stavanger, er ikke «eksotisk» riktig kompliment. Det er bare ikke det. Hun er ikke en matrett, hun er ikke en plante, og hun er ikke et spennende feriested.

Nå er det ikke slik at de som opplever dette, normalt vil oppfatte det som om det er vondt ment. De vil nok også skille dette fra personer som har til hensikt å nedvurdere dem gjennom mer markant rasistiske uttalelser. En stereotypisk kompliment er noe annet enn en grov, rasistisk utskjelling. Det kan imidlertid ikke bety at man ikke skal kunne ta det opp.

Jeg har eksempelvis vært i snakk med FrP-ere noen ganger som er lei av å møtes kun som FrP-ere, som om det sier alt om dem. Lyder det kjent, Hansen? Hansen er imidlertid ikke interessert i slik mellommenneskelig forståelse. Han ser ikke poenget med at svarte kvinner skal snakke om sitt ønske om å møtes som noe litt mer individuelt enn en romantisk og erotisk stereotypi.

Hva Hansen i essens er ute etter, er å skyve en del menneskers opplevelsesverden ut av den offentlige debatt, å forringe den, å utdefinere den som irrelevant, plagsom, hypersensitiv.

Hva Hansen i essens er ute etter, er å skyve en del menneskers opplevelsesverden ut av den offentlige debatt, å forringe den, å utdefinere den som irrelevant, plagsom, hypersensitiv. Og selvsagt å ironisere, som han gjør overfor motebloggeren Felicia Noelle Donkor, som altså foretrekker å møtes på byen som noe annet enn et eksotisk dyr. Som Hansen skriver syrlig, er hun «et offer for mikroaggresjonenes brutalitet». Ingen forståelse, ingen empati, bare en selvgod feiring av hvit manns avstand.

Så hva burde hun egentlig ha gjort, Hansen, når den fremmede hvite mannen sa noe så vakkert til henne som at hun er eksotisk? Svart med sitt vakreste smil? Helst gått til køys med ham, for å spare ham for ubehaget ved å forstå at han nettopp ignorerte henne helt som individ, og bare så henne som en villblomst med bakgrunn fra et annet kontinent?

Det paradoksale er at det underliggende premisset for Hansens reaksjon, nettopp er hans egen sensitivitet for at svarte kvinner forteller om sine opplevelser, hans egen opplevelse av at dette er brysomt, hans egen følsomhet for at dette er et irritasjonsmoment og uønsket skurr i hans univers. For egen del har jeg en nokså velutviklet sensitivitet overfor hvite folk som ikke vil, ikke orker, ikke gidder å forstå så mye annet enn det som faller innenfor den forståelseshorisonten som utgjøres av deres hvite hud.

Å forsøke å utdefinere og sensurere svarte menneskers opplevelser, er ikke en mikroaggresjon. Det er ren og skjær aggresjon.

Og la meg gjøre det klart: Å forsøke å utdefinere og sensurere svarte menneskers opplevelser, er ikke en mikroaggresjon. Det er ren og skjær aggresjon.

KKK-ledere, kolonialister og dagens universitet

Hansen fortsetter deretter sin parademarsj av menneskelig distanse og manglende empati. Han skriver blant annet, stadig syrlig (litt passivt-aggressivt?): «Mange velutdannede hoder har påpekt at også statiske objekter kan begå voldshandlinger mot studenter. Bygninger oppkalt etter hvite heterofile overklassemenn er eksempler på mikroaggresjoner som skaper dårlig studiemiljø og hatefullt klima på campus.» Siden Hansen generelt ikke tar seg bryet med lenker, vet jeg ikke eksakt hvilke tilfeller han viser til, men det kan jo være slikt som dette:

“Two weeks ago, the board of trustees of the University of North Carolina at Chapel Hill announced that Saunders Hall — named for William Saunders, a 19th-century North Carolina secretary of state and chief Ku Klux Klan organizer — would be renamed Carolina Hall.”

Altså «hvite heterofile overklassemenn» som var medlem av KKK. Hansen utelot visst det siste. Saunders var også med som oberst på Sørstatenes side i borgerkrigen – du vet, de som kjempet for å opprettholde slaveriet.

Faktum er at en del universitet i USA, ikke minst i de sørlige statene som er mest beryktet for sin historie med grov, rasistisk undertrykkelse, stadig har bygninger oppkalt etter kjente rasistiske ledere som i sin tid spilte en aktiv og sentral rolle i å undertrykke svarte. Og her, en halv verden unna, sitter en annen hvit fyr og synes det er oppskakende at svarte studenter ønsker at disse navnene, som er nært forbundet med en historie av undertrykkelse, omsider skal utvises fra universitetene.

En annen debatt har handlet om Universitetet i Oxford, hvor Rhodes Building er oppkalt etter Cecil Rhodes, og prydet med en statue av ham over inngangen. Rhodes var altså en kolonialist og utplyndrer som anså at svarte burde behandles som barn, og styres gjennom despoti – med andre ord en forløper for apartheid. Det er rollemodellen sin for universitetsstudenter, det.

Lenin- og Stalin-statuene falt langt fortere i Øst-Europa da jernteppet ble borte.

For egen del må jeg si at det mest bisarre med noen av disse debattene, er hvor langtrukne de blir, fordi noen universiteter nøler med å ta affære mot gjenlevninger etter rasistiske undertrykkere. For å si det slik: Lenin- og Stalin-statuene falt langt fortere i Øst-Europa da jernteppet ble borte.

Det er heller ikke slik at vi i Norge navngir bygninger etter Quisling eller Terboven. Vi forstår jo, hvis vi vil, at noen navn er forbundet med verdier og overgrep vi ikke ønsker å ha noe å gjøre med i dag. Det er noe annet, vil noen kanskje si, siden det dreide seg om okkupasjon? Trolig ikke for dem som i sin tid ble holdt som slaver, de hvis forfedre ble myrdet og torturert i et omfang som klart overgår det vi opplevde under krigen – med unntak av norske minoriteter.

Mye av det Hansen går til angrep mot, handler kort sagt om prosjekter som har fokus på å utvide forståelsesfronten. Skjer det at denne sensitiviteten trekkes for langt? Ja, selvsagt skjer det også. Jeg steilet selv da Lou Reeds Walk on the Wild Side av noen ble regnet som transfobisk. Den så jeg ikke komme. Jeg oppfatter den som en sang som utfordret grenser som trengte å utfordres.

Det er alltid slik at selv de beste formål kan utarte i karikerte versjoner. Det betyr ikke at selve ideen om at vi bør ha en åpen samtale både om demokratisk deltagelse (allwhitepanel) og om gode og dårlige dialogformer i et mangfoldig samfunn, i seg selv er feil.

Synes du at jeg har formulert meg for krast her? Var ikke alt like sensitivt, sier du? Likte du eksempelvis ikke overskriften, eller de kritiske referansene til noen hvite folks i overkant smale forståelseshorisont? Vel, da er du trolig, på ditt eget vis, en del av «generasjon snøfnugg».

 

Bilde: KKK-organisator og sørsatsoberst William Saunders.