5 feb 2018 | 

Tale ved Akershuskaia på Holocaustdagen

Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder kommunikasjon ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt av alle FNs medlemsland for 70 år siden i år. Dens fremste motivasjon var krigens uhyrligheter generelt og Holocaust spesielt. Auschwitz som ble frigjort på dagens dato, den største av tilintetgjørelsesleirene, er et symbol på Holocaust – folkemordet på 6 millioner jøder, en halv million rom, en kvart million funksjonshemmede og 9000 homofile.

Derfor kan vi huske på Elie Wiesels ord om at den som har snakket med et tidsvitne, blir selv et tidsvitne.

Vi lever i tiden for de siste tidsvitnene. Jeg har hørt bekymringsfulle røster spørre hva vil skje når vi ikke lenger har noen igjen. Det er grunn til bekymring fordi vår hukommelse er kort. Særlig kort når det er snakk om ubehag vi helst ikke vil bli minnet på. Derfor kan vi huske på Elie Wiesels ord om at den som har snakket med et tidsvitne, blir selv et tidsvitne. De fleste i vår generasjon har enten kjent et tidsvitne, hørt et tidsvitne eller snakket med et tidsvitne. Vi kan på denne måten dempe vår bekymring siden vi alle er tidsvitner.

Hva skal vi vitne om? Og hvorfor? Det er naturligvis først og fremst folkemordet. Holocaust. Og siden Holocaust har vi faktisk hatt flere folkemord. Både i Rwanda og Srebrenica. Men ingen folkemord skjer fra den ene dagen til den andre. De kommer ikke ut av det blå. Oppgaven vår som tidsvitner er å være moralske kompass og passe på det gode samfunnet vi lever i. Vår oppgave er ikke bare å vitne om folkemordene pga. vårt gode hjerte og fordi det er synd på ofrene for folkemord. Vår oppgave er å vitne om folkemord fordi det er samfunnsødeleggende. Holocaust resulterte også i det fullstendige sivilisatoriske sammenbrudd.

Vår oppgave som tidsvitner er å passe på at betingelsene ikke er til stede. Det begynner med ord, tanker og holdninger om den andre. Rasistiske og antisemittiske forestillinger, fordommer, løgner og falske anklager. Portretteringen av den andre som en fare – en trussel. En trussel mot egen kultur og samfunnsorden. Eller den andre som ansvarlig for egen skjebne, enten det er samfunnsøkonomiske vanskeligheter eller katastrofer. Felles for alle folkemord er forutgående demonisering og dehumanisering, umenneskeliggjøring, av den andre. Dersom den andre ikke har samme menneskeverd som en selv, er ugjerningen lettere å gjennomføre.

På denne dag er det også på sin plass å takke norske myndigheter for å ta farene på alvor. Å takke for Handlingsplanen mot antisemittisme og strategien mot hatefulle ytringer. Som en del av denne handlingsplanen har HL-senteret gjennomført sin andre befolkningsundersøkelse om antisemittiske holdninger. Den gir verdifull kunnskap og hjelper oss alle i vår oppgave som tidsvitner. Vi kan glede oss over at samlet sett har andelen av befolkningen med utpregede negative forestillinger om jøder gått ned med nesten 4 prosentpoeng, fra 12 til 8.

Vår oppgave som tidsvitner er også å forsøke å være kanarifuglen i gruven.

Det er på sin plass å takke staten Israel for å være et fristed og en trygg havn for jøder. Etter krigens slutt eksisterte ennå ikke staten Israel. De europeiske jødene som hadde overlevd Holocaust, men var statsløse, levde i DP (Displaced Person)-leire i Tyskland og Østerrike i flere år. Storbritannia som styrte mandatområdet Palestina stengte raskt sine dører for jødiske flyktninger. Mange ble faktisk returnert til en tilværelse i DP-leire. Ikke alle overlevde avvisningen og returtransporten til Europa. Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 – for 70 år siden i år – Gratulerer med jubileet – ble dørene åpnet for alle jøder fra DP-leirene, og Israel tok imot 650 000 jødiske flyktninger. Norge tok imot rundt 400 jødiske overlevende fra disse leirene til erstatning for de nær 800 deporterte jødene fra Norge.

Vår oppgave som tidsvitner er også å forsøke å være kanarifuglen i gruven. Kanarifuglene var gruvearbeidernes system for tidlig varsling. Kanarifuglen kjente gassen først, og når den døde var det viktig å komme seg ut raskt. Som tidsvitner må vi gjenkjenne faresignaler. Et slikt faresignal kan vi lese ut av den nevnte befolkningsundersøkelsen fra HL-senteret, nemlig tilbøyeligheten til å akseptere vold mot jøder. For fem år siden var dette tallet 4 %, mens nå er tallet tre ganger høyere i den generelle befolkningen og fem ganger høyere i den muslimske befolkningen.

Det er bekymringsfullt når man ser, men ikke gjenkjenner. Det er bekymringsfullt når en norsk professor mener at jødene selv må imøtegå antisemittiske stereotypier og motbevise dem, og dette ikke gjenkjennes eller det oversees. Det er bekymringsfullt når PST innleder sin generelle trusselvurdering i 2017 slik: «Norge har så langt ikke blitt like hardt rammet av islamistisk og høyreekstrem vold og terrorisme som flere av de andre europeiske landene.» Hvordan kan man som tidsvitne ha glemt 22. juli på seks år? Tvert imot er Norge det europeiske land som er blitt hardest rammet av høyreekstrerm vold.

Hvordan kan man som tidsvitne ha glemt 22. juli på seks år?

Vi lever i et nær ideelt samfunn. Det norske samfunn i dag er så nær idealet om det åpne samfunnet til filosofen Karl Popper som vi kan komme. Men som jeg innledet med så lever vi i tidsvitnenes siste tid. 85 % av alle nordmenn i dag er født etter krigen. De fleste nordmenn kjenner ikke noe annet enn vårt liberale demokrati. Det er lett å ta det for gitt. Det er ikke rart at mange ikke tenker på at vårt liberale demokrati kan være truet og at det må forsvares.

Vår oppgave som tidsvitner er å varsle, si fra når vi ser tegn på truslene og forsvare vårt liberale demokrati, vårt åpne samfunn, vår sivilisasjon. La oss med frimodighet, ydmykhet og mot ta imot fakkelen og bære den videre i tidsvitnenes fakkelstafett.

Takk for oppmerksomheten.

 

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.