For ett år siden samlet nærmere 30 000 mennesker seg i Oslo etter drapet på Tamima.
«Vi skal løfte fellesskapet, slik du løftet så mange rundt deg. Og vi skal holde fast ved lyset, som i de gule rosene – også når mørket prøver å ta over», sa statsminister Jonas Gahr Støre den gang.
Ett år senere møtte nærmere tusen mennesker opp på Rådhusplassen for å minnes henne.
Forskjellen i antall sier noe om forskjellen mellom den umiddelbare reaksjonen på et drap og det langsiktige arbeidet som følger etter.
«Vi har sett hva som kan skje med oppmerksomheten over tid. Da Benjamin Hermansen ble drept, gikk titusener av mennesker i gatene. I fjor fylte vi gatene igjen for Tamima. Så går tiden. Vi blir færre.»
– Umar Ashraf, Antirasistisk Senter
På mandagens markering sa Umar Ashraf, daglig leder i Antirasistisk Senter, at selv i et år preget av sorg, har han sett noe som gir håp: Det norske samfunnet har i fellesskap tatt tydelig avstand fra islamofobi, rasisme og diskriminering.
«Det gir håp til kommende generasjoner. Det bygger tillit til at storsamfunnet står sammen med deg når du rammes av rasisme. At du hører til. At dette landet også er ditt. Det er vakkert.»
Samtidig peker han på et paradoks. Mens hatkriminaliteten er på rekordhøye nivåer, svekkes rammevilkårene for noen av miljøene som hver dag arbeider med å forebygge og bekjempe rasisme.
Allerede i 2025 skrev han i Klassekampen:
For behovet for dette arbeidet forsvinner ikke når den umiddelbare oppmerksomheten rundt et rasistisk drap avtar. Og solidaritet i møte med rasismen kan ikke bare komme til uttrykk når gatene fylles etter en slik tragedie – den må også finnes i det langsiktige arbeidet som skjer før og etter at kameraene forsvinner.
I fjor var Oslo preget av sjokk, sorg og en massiv folkelig mobilisering. Ett år senere handler spørsmålet om hva vi gjør med den reaksjonen.
Hvordan sørger vi for at Tamima ikke blir glemt? Hva skal til for at kampen mot rasismen som tok livet hennes fortsetter etter at gatene tømmes for folk?
Og hvordan sørger vi for at vi aldri må holde et rosetog til?
«Menneskene som har sagt navnet hennes»
Tamimas nevøer fortalte om en tante som skulle fulgt dem gjennom ungdomstiden og voksenlivet. Hun skulle hjulpet dem med valg om videregående, sett fotballkampene deres og vært til stede i alt som skulle komme.
«Men hun ble fratatt det, og vi ble fratatt henne.»
For familien har drapet også ført med seg en frykt de aldri hadde trodd de skulle kjenne på selv. Nevøene fortalte at de vokste opp i nærheten av hvor Benjamin Hermansen ble drept, og at lillebroren deres har spurt om det samme kunne skje med ham fordi han hadde samme hudfarge som Benjamin.
Så skjedde det med deres egen tante.
Samtidig fortalte de om den enorme støtten de har opplevd det siste året. Menneskene som har sagt navnet hennes og stått sammen med dem har vært viktige i sorgen.
«Vi har følt at folk har ryggen vår,» sa de.
De understreket samtidig at kampen mot rasisme ikke bare foregår i store demonstrasjoner og taler. Den foregår også rundt lunsjbordet, i kantina, på skolen, i garderoben, på bussen og rundt middagsbordet.
«Når noen sier noe rasistisk, nedsettende eller hatefullt om andre mennesker, må vi tørre å reagere, også når det er ukomfortabelt.»
«For hvis vi skal klare å stoppe hatet før det vokser seg stort og farlig, må vi ikke la de små tingene passere som om de ikke betyr noe.»
Sorgen forsvant ikke med overskriftene
Venninnene Mona og Amina fortalte om Tamimas nysgjerrighet. Hun stilte mange spørsmål, noen viktige og noen helt tilfeldige.
«I dag hadde jeg gitt så mye for å få et spørsmål til.»
For bak spørsmålene lå et menneske som brydde seg. Tamima fulgte med på verden, på urettferdighet, på krig og på undertrykkelse. Hun mente at vi måtte bruke stemmen vår, si ifra, ikke bli stille.
«Og kanskje er det nettopp derfor stillheten etter deg har gjort så vondt. For da du ble drept, var det ikke stille. Et helt land reagerte. Det var roser, det var tårer. Kjærlighet. Samhold. Mennesker sa navnet ditt, Tamima.»
«Så kom begravelsen. Rosene visnet. Kamera forsvant. Og det ble stille.»
«Vår sorg forsvant ikke med overskriftene.»
Etter drapet kom det frem at det hadde vært bekymringer, varslinger, hatefulle ytringer, møter og vurderinger. Flere satt med ulike deler av bildet.
Ansvaret kunne deles mellom mange, men ikke konsekvensen.
«Den bar du alene, Tamima.»
Venninnene stilte derfor spørsmålene videre på vegne av Tamima til alle de fremmøtte på Rådhusplassen:
Hva kunne vi gjort annerledes? Hva kan vi lære?
Og hvordan skal vi sørge for at ingen andre går på jobb og aldri kommer hjem igjen?
«Du som stilte så mange spørsmål, Tamima. Nå er det vi som skal stille dem for deg.»
«368 dager.
Det er 368 dager siden jeg så deg sist i livet.
368 dager siden jeg sist så ansiktet ditt.
368 dager siden du sist gikk ut av døren min.
Den siste gangen jeg så deg var 19. august 2025.
Jeg visste ikke at det skulle bli siste gangen.»
– Mona, venninne
Kvinnehat og muslimhat henger sammen
Leder for MiRA-senteret, Khansa Ali, satte drapet inn i en større sammenheng og understreket at Tamima ikke var et tilfeldig offer for vold.
Tamima var muslim og kvinne, og hun ble rammet av forestillinger om hvem som hører til, hvem som ikke gjør det, og hvem som skal ha makt og verdi. Ali pekte på hvordan kvinnehat og hat mot minoriteter i høyreekstreme miljøer ofte springer ut av forestillinger om hierarki og dominans, og ut av ideologier som deler mennesker inn i «oss» og «dem».
Muslimske kvinner kan befinne seg i skjæringspunktet mellom disse formene for hat.
De kan rammes både av muslimhat og kvinnehat, og også kvinner som ikke bærer synlige religiøse symboler kan rammes av et samfunnsklima der rasisme og muslimhat normaliseres.
Samtidig var budskapet tydelig: Tamimas død må ikke føre til at vi trekker oss tilbake fra hverandre.
«For sorgen kan gjøre oss redde, men sorgen kan også gjøre oss tydeligere. Den kan minnes oss om hva vi står for, om hvorfor vi organiserer oss, om hvorfor kvinnebevegelsen må være en antirasistisk bevegelse, og hvorfor kampen mot kvinnehat ikke kan skilles fra kampen mot rasisme og muslimhat.»
– Khansa Ali, MiRA-senteret
Et minnested i byen hennes
Fra scenen stilte Antirasistisk senter et tydelig krav:
Oslo trenger et permanent minnested for Tamima.
Et sted hvor mennesker kan komme for å minnes henne, lære om historien hennes og møtes i fellesskapet.
«I en by med mer enn nok statuer og byster av hvite menn, må det også finnes plass til Tamima. Ikke fordi en statue eller et monument kan gjøre det som skjedde ugjort. Men fordi vi trenger et sted hvor familien kan se at byen husker. Hvor kommende generasjoner kan spørre: Hvem var Tamima?»
– Umar Ashraf, Antirasistisk Senter
Responsen fra Julianne Ferskaug, byråd for sosiale tjenester, kom raskt.
«Jeg har stått under hele denne seansen sammen med byrådsleder, min sjef, og som vi sa når vi snakket til hverandre: Det må vi greie å ordne», sa hun fra scenen.
Et permanent minnested kan aldri veie opp for et menneskeliv som er tatt, men det kan gi Tamimas navn og historie en permanent plass i byen hennes.
Et sted for sorg og minner. Minner om en venninne som aldri kan ringes igjen. Om en tante som aldri får fulgt nevøene sine gjennom livet. Om en kvinne som ønsket å gjøre verden bedre.
Men også et sted som minner oss om hvorfor kampen mot rasisme fortsatt er nødvendig.
«Når vi velger fellesskap fremfor avstand, mot fremfor likegyldighet, og kjærlighet fremfor hat, lar vi verdiene dine leve videre. Det er kanskje nettopp det vi skylder deg, Tamima. […] Det er en arv vi må bære videre, ikke bare med ord, men gjennom valgene våre, motet vårt, og måten vi møter hverandre på.»
– Kiya, venninne
Si navnet hennes.
Tamima.
Vi glemmer deg aldri.