20 Jul 2021 |  - Ekstern skribent

20 Jul 2021 | 

Terroristen og samfunnet

Hva vi mener når vi snakker om å ta et oppgjør.

Sofia Rana

Ekstern Skribent

Sofia Rana

Ekstern Skribent

Formålet med teksten er å belyse forholdet mellom Breivik og samfunnet omkring ham. Jeg skal også gå litt inn på hvor mye i dette man kjenner igjen fra den generelle debatten og trekke inn noe historikk for å underbygge. Jeg skal forsøke å svare på spørsmålene om hva i samfunnet vi trenger å ta et oppgjør med for å kunne ta et oppgjør med hans ideologi. Fiendebildene til terroristen er i hovedsak muslimer, makthavere i Norge og andre europeiske land, som har lagt opp til at muslimer kan komme inn i Europa, og såkalte kulturmarxister. Kulturmarxisme er et begrep brukt av kulturkonservative, høyreorienterte eller høyreekstreme miljøer som generell betegnelse på liberal og/eller venstreorientert politikk i vestlige samfunn. Betegnelsen har i denne betydningen vært brukt siden 1990-årene. På engelsk har også uttrykket cultural communism vært brukt. Begrepet kulturmarxisme ble utviklet i høyreorientert politisk retorikk, særlig blant «hvite nasjonalister» i USA.

Terrroristens hovedfantasi, som går igjen i manifestet flere ganger, er at Europa som etnisk kulturell enhet er under angrep, det er “vinn eller forsvinn” for den hvite kristne befolkningen. Dette er inspirert blant annet av slaget om Wien i 1683, da det osmanske riket omringet byen. Da vant altså de hvite kristne over muslimene fra det osmanske riket. Fra dette slaget kommer navnet Gates of Vienna, som er nettsiden der Peder Jensen, mer kjent under pseudonymet Fjordman, var aktiv. Som alle vet er Fjordman sitert svært mange steder i terroristens manifest. Denne nettsida er sentral for de såkalte kontrajihadistene. Hele konseptet er bygget rundt en idé om at det pågår en invasjon av Europa, og at dette krever andre mottiltak enn det som er tillatt innenfor et liberalt demokrati. Fjordman oppfordret til bevæpning. Denne oppfordringa var basert på ideen om at man er under angrep. Altså at Europeisk sivilisasjon er under angrep. Ifølge såkalte kontrajihadister nytter det ikke lenger å bruke ord, fordi Europa er i en krigstilstand. De som mener dette, har meldt seg ut av det moderne demokratiet og har gått over til fascisme. Det samme kan sies om den nynazistiske organisasjonen NMR. Fiendebildet til NMR baserer seg på konspirasjonen om en verden under kontroll av jøder og at man må ty til kamp for å overvinne disse. Konspirasjonene baserer seg på en ytre fiende som angriper, som den hvite, nordiske befolkningen må forsvare seg mot.

Etter ti år er det ikke for sent å endre fortellingen. Det skjer jo stadig vekk i historien.

I tillegg til Fjordman var terroristen inspirert av kjente navn som Robert Spencer, Ayan Hirsi Ali og Bruce Bawer. Sistnevnte fungerte som rådgiver for den statsstøttede konspirasjonsbloggen Human Rights Service. Dette er inspiratorer til terroristen av åpenbare grunner. Det er snakk om personer som er uttalte i sin islamofobi fordekt som kritikk av islam. Allerede titlene på Bawers bøker satte tonen: “While Europe Slept: How Radical Islam is Destroying the West from Within”, og “Surrender: Appeasing Islam, Sacrificing Freedom”. Det er snakk om et panisk virkelighetsbilde som bidro til å prege terroristens samfunnsforståelse. Men noe som ikke er like åpenbart, er om man kan trekke linjer til etablerte politiske partier i Norge i dag. La det være sagt tydelig med én gang: Terroristen selv står aleneansvarlig for handlingene, og det er ingen tvil om at hans voldelige verdensbilde er langt mer ekstremt enn man finner hos noe etablert parti. Det som likevel er klart, er at man kan trekke flere linjer til det som er Frps forløper, Anders Langes parti. Anders Lange var opprinnelig en glødende antikommunist og rasist som støttet apartheid i datidens Rhodesia og i Sør-Afrika. Hans meninger og politiske ståsted plasserte han nær fascismen, ikke minst gjennom hans deltagelse i Fædrelandslaget på 1930-tallet. Mer nylig har også hans antisemittisme blitt kjent. Anders Langes parti, hvor Carl I. Hagen var med, skiftet navn til Fremskrittspartiet etter Langes død i 1974.

Det viktigste i mange høyreekstreme miljøer er oppfordringen til bruddet med demokratiet og overgangen til fascisme. FrP står selvsagt på demokratisk grunn. Men hva har Frps rolle vært i det norske demokratiet? Jeg mener det er å flytte det offentlige ordskiftet lenger til høyre enn det som er anstendig i et liberalt demokrati, samtidig som de har klart å komme inn i en maktposisjon. Frp har brukt skitne metoder mot muslimer i flere tiår helt fra Carl I. Hagens falske Mustafa-brev i 1987. Under kommune- og fylkestingsvalget i 1987 leste Carl I. Hagen høyt fra et brev som angivelig skulle være skrevet av en anonym muslimsk innvandrer for å vise hvor ondsinnede og farlige innvandrere er. «Asylsøkerne er i ferd med å ta over vårt fedreland» proklamerte en rystet Hagen, før han leste om hvordan en gruppe muslimer var i ferd med å gjøre Norge til en muslimsk stat, der kirkene skulle rives og erstattes av moskeer. Brevet var falskt, men effekten av det var ekte. Frp gjorde sitt beste valg til da. Carl I. Hagen sa også i sin tid at “Noen har sagt at det som nå skjer er begynnelsen på tredje verdenskrig. Fundamentalister overtar land med befolkningsstrømmer over landegrensene. Etterhvert skjer opptøyer, som vi nå ser i Frankrike. Det snakkes om 30 000 rekrutterte selvmordsbombere. Et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni. Integreringen er problematisk, og jeg frykter et muslimsk flertall i Norge om det fortsetter, med sharialover og det som verre er». Tidligere nestleder i partiet Per Sandberg uttalte at «forskjellige raser, religioner og kulturer ikke må blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge». Christian Tybring-Gjedde har kommet med uttalelser som «flerkultur… vil rive landet vårt i filler» og beskyldningen om at Arbeiderpartiet «dolke[r] vår egen kultur i ryggen, og Sylvi Listhaugs utspill mot «godhetstyranniet» blant annet i Den norske kirke og mot den «gullstolen» mennesker på flukt angivelig bæres fram på. Per-Willy Amundsen så i sin tid et behov for et nytt korstog, og Siv Jensens bruk av ordet “snikislamisering” har bidratt til å normalisere et svært giftig tankegods rettet mot norske muslimer.

Ordet “snikislamisering” kan ikke sies uten å trekke linjer til Eurabia-teorien. Selv om Jensen selv har tatt avstand fra en slik tolkning av hennes bruk av begrepet, er det et begrep som kommuniserer ulikt til ulike personer, ikke minst så vidt og bredt som FrP har brukt begrepet i mange år, noe Jensen selv må være klar over. Slik har Jensens bruk av begrepet, uansett hva hun selv sier i en kronikk i Vårt land som de færreste vil ha lest, bidratt til å legitimere et konspiratorisk syn. Selv den mildere tolkningen Jensen sier er riktig, tegner opp et bilde av muslimer som en snikende trussel.Kjernen i selve Eurabia-teorien er at den politiske eliten i Europa opptrer som forrædere. For å få kjøpt olje fra de arabiske landene, lar eliten disse landene oversvømme Europa med muslimske innvandrere, slik at Europa blir islamisert. Denne teorien skiller seg fra den nasjonalsosialistiske, altså nynazistiske konspirasjonen om jødenes makt, men handler istedenfor om muslimer. Den nordiske motstandsbevegelsen vil heller hevde at muslimer er ofre for en jødisk sammensvergelse om å ødelegge den germanske “rasen” enn at de er den største trusselen. FrP har ikke fremmet dette absurde synet, men de har flittig brukt et begrep som mange vil tolke i en konspiratorisk retning, i en eller annen utgave av at samfunnet i økende grad underkaster seg noen slu muslimer.

Per-Willy Amundsen så i sin tid et behov for et nytt korstog, og Siv Jensens bruk av ordet “snikislamisering” har bidratt til å normalisere et svært giftig tankegods rettet mot norske muslimer.

Ikke bare har Frp “low key” bidratt til spredning og normalisering av et krisemaksimerende og konspiratorisk syn på muslimer, de har også flyttet ordskiftet såpass langt til høyre at innvandring i stor grad blir beskrevet som noe negativt. Det gjelder ganske mange andre samfunnsaktører enn Frp. Innvandring har blitt så negativt omtalt at selv deler av venstresiden nå snakker om innvandring på Frp sine premisser, altså som et problem. Så er det en utbredt oppfatning om at vi i Norge har vært heldige «fordi vi bare har Frp» som holder på med sånt. Men har vi egentlig vært så heldige? Hva har Frps politikk og praksis egentlig vært? Frp blir fremstilt som mer moderat enn lignende partier i andre land, men det har inntil nylig vært personer med høyreekstreme oppfatninger i partiet, og for alt man vet så er de fortsatt der, og de har kommet i regjering. Det er ikke i mange europeiske land at høyrepopulistiske partier har kommet i regjering. Og da snakker jeg regjeringsmakt og ikke bare oppslutning. For oppslutning er det dessverre en del av rundt partier på ytre høyre fløy i ulike land. Noe vi dermed også har opplevd i Norge, som ikke har forekommet i særlig mange andre europeiske land, er at høyresiden i det borgerlige demokratiet gikk god for Frps politikk og plasserte dem i regjeringsposisjon. Dette skjedde etter at vi opplevde et av Europas største terrorangrep. Dette viser hvor vellykket strategien til partiet har vært med å flytte grensene for hva som er akseptabelt. År etter år har de unngått å bli holdt delansvarlig for framveksten av fiendebildene som lå til grunn for terroristens handlinger. Da kan vi strengt tatt ikke si at vi er så heldige. Tvert imot står det dårlig til når man ikke har konfrontert denne ideologien.

Jeg har vært og sett området der terroristen har vokst opp. Han er vokst opp i et område på vestkanten som mange opplever som privilegert. Det har han selv forsøkt å gi inntrykk av i manifestet sitt. Han forsøker å fremstille seg selv som en sofistikert vestkantgutt som er suksessfull i næringslivet, men er i realiteten langt unna imaget han prøver å bygge. Han har vokst opp i et av Norges rikeste områder, men vokste opp ganske underprivilegert og nederst på rangstigen, både økonomisk og sosialt. I disse områdene hadde Fpu en del oppslutning på 90-tallet, og den høyreekstreme organisasjonen Viking hadde en viss tilstedeværelse. I 1996 ble to aktive medlemmer av nazigruppa Viking valgt til delegater på årsmøtet i Oslo Frp, der også et par tidligere FMI-aktivister var delegater. I enkelte miljøer på Oslos vestkant eksisterer det en forakt mot fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen, noe som også er kjernen i manifestet. Terroristen internaliserer dette hatet mot venstresida, innvandrere, muslimer og andre som truer hans kultur. Han skriver også i manifestet om frykten for «innvandrergjenger», og uttrykker hat mot «de muslimske overgriperne» mot «oss kristne». Han tar til seg uttrykk som tilhører overklassen, gikk med klær med synlig Lacoste-logo og var medlem i Frimurerlosjen. Han tiltrekkes altså av overklassekultur og såkalt mannskultur. I fengsel ga han for eksempel uttrykk for at han ikke kunne spise Fjordland, fordi han var fra vestkanten og var vant til finere mat enn dette.

Han spiller altså en rolle som overklassegutt, men det var han jo ikke. Han beskriver livet sitt i manifestet som om det er en fiktiv karakter, det stemmer ikke overens med virkeligheten. Dette gjelder for høyreekstreme generelt. Altså at de har en fantasifull virkelighetsforståelse som ikke stemmer overens med realitetene. Selv om kontrajihadister og nasjonalsosialister har tilsynelatende ulik ideologi, den ene forklarer problemene i samfunnet med Eurabia teorien og den andre med jødisk verdensherredømme, så er det i bunn og grunn uttrykk for det samme: en fascistisk logikk som istedenfor å delta innenfor rammen av demokratiet, forsøker å ødelegge det. Det er derfor ikke overraskende at Breivik har tatt steget fra kontrajihadist til erklært nasjonalsosialist. I dag er han en ekte nynazist. Kjernen i ideologien er fascistisk. Det er altså en rasistisk og fascistisk oppfatning om å bevare den hvite “rase”, selv om det ikke blir sagt rett ut av de ulike bevegelsene. Man angriper demokratiske strukturer og medborgere som anses som årsaken til elendigheten, enten det er kvinner, muslimer, homofile, samer eller andre som ikke passer inn.

I Frp vil du finne strenger av dette, selv om partiet er høyrepopulistisk, og selvsagt ikke fascistisk. Du finner likevel ekko av noen slike tradisjoner, for eksempel kupping av 1. mai. Mussolini forsøkte å gjøre denne dagen om til «arbeidets dag». Frp forsøkte i sin tid å kuppe dagen ved å gå i hvite kjeledresser og provosere de som gikk i 1. mai-tog. Dette går så langt tilbake som til 60-tallet, da Anders Lange drev et tidsskrift som het Hundeavisa. Det startet som en avis om hundehold, men ble til slutt en politisk blekke. Ungdommene som var tilhengere av Anders Lange ble kalt “hundeguttene”, de var datidens høyreradikale pøbler som dukket opp på 1. mai for å lage bråk. Hvert år sto også nynazister og silkeramp utenfor høyres hus og plagde 1. mai-toget. Som de fleste vet så smalt det i 1979. Dette er en tradisjon de fleste i FrP i dag selvsagt vil ta avstand fra, men som segmenter av Frp likevel har vært en del av: Klasseforakt og forakt mot arbeiderbevegelsen.

Da er spørsmålet, hvordan får man et offentlig ordskifte der det ikke er tabu å påpeke det ansvaret som følger med når man systematisk bygger opp fiendebilder?

Frp har samtidig drevet et dobbeltspill. De har skjøvet landskapet for offentlig debatt så langt til høyre som mulig, samtidig som de har endt opp i regjering etter 22/7 og de har sluppet enhver debatt i ettertid om hva som faktisk var ideologien bak. Det er nesten tabu å påpeke det, og der har Frp vært suksessfulle. De store avisene har kviet seg fra å trykke sånt og den offentlige debatten i ettertid har vært preget av at man ikke skal fordele skyld. Frp hevder å være tilhengere av demokratiet, men jobber hardt for at konspirasjonsbloggen og hatgeneratoren Human Rights Service skal beholde statsstøtten og angriper fri kunst ved å ville fjerne et apparat som støtter kunst utenom det private. Norsk media og venstresida har samtidig kritisert utenlandske medier for at de sammenligner Frp med ytre høyre-partier i andre land. Da Frp skulle inn i regjering, gikk norsk offentlighet langt i å slå ring om Frp. Det sier ganske mye om Norge. Vi skal være så flinke, våre høyrepopulister er liksom ikke som høyrepopulister i andre europeiske land.

Da er spørsmålet, hvordan får man et offentlig ordskifte der det ikke er tabu å påpeke det ansvaret som følger med når man systematisk bygger opp fiendebilder? Hvordan flytter man narrativet til noe som er mindre preget av samfunnets traumer, og mer preget av at vi retter et ærlig blikk mot oss selv? Og hvem skal ta ansvaret for dette? Jeg mener det er alle som har vært ansvarlige for at dette har blitt dysset ned alle gangene det har blitt gjort et forsøk på å kaste lys over dette. Det var ikke mangel på forsøk på å ta et oppgjør høsten 2011. Etter rosetogene var det enkelte som prøvde å peke på det ideologiske landskapet som la grunnen for et høyreekstremt angrep som tok livet av 77 mennesker. Kommentariatet som stadig anklages for å være venstrevridd, bidro til å sette en stopper for dette. Man skulle altså ikke blande ord med handling. Jens Stoltenberg satte foten ned for partifeller som kritiserte det politiske ordskiftet og særlig Frps innvandringsfiendtlige retorikk. Høyrepopulismens sikreste kort er å ta grep om debattklimaet, etablere falske premisser og spre konspirasjoner som innlemmes i den politiske samtalen.

Etter ti år er det ikke for sent å endre fortellingen. Det skjer jo stadig vekk i historien. Skal vi ta et oppgjør med ideologien bak, så krever det mer enn en sikring av regjeringskvartalet. Det krever at vi ser dette i et mye større bilde enn det vi har gjort hittil. Høyrepopulister sier alltid at vi må tørre å ta debatten. Ja, det er det virkelig på tide at vi gjør. I forbindelse med 10-årsdagen har det blitt gitt ut en rekke bøker som også etterlyser dette oppgjøret. Jeg ønsker velkommen debatten fremover og ser med optimisme at flere er enige og endelig tør å ta bladet fra munnen. Ikke minst har vi sett at flere av de overlevende tar til motmæle når de blir beskyldt for å spille et kort når de har forsøkt å si ifra.

Dette er artikkel nummer to i Antirasistisk Senter sin artikkelserie i forbindelse med tiårsmarkeringen av terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli 2011. 

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.