Redaksjonen

Skribent

Av Joakim Hope Soltveit.

Jeg er adoptert fra Sør-Korea og vokst opp i Norge. Mine biologiske foreldre ga meg bort fordi de ikke kunne ta vare på meg. Mine foreldre er mamma og pappa her i Norge. De har gitt meg det jeg trenger og er glad i meg. Jeg er også glad i de og jeg føler meg heldig som var et så ønsket barn. Jeg er norsk og blir heldigvis som oftest behandlet som norsk. Men jeg har dessverre også mange opplevelser hvor det blir stilt spørsmål ved om jeg er norsk og om jeg er norsk nok. 

Den 15.11.21 lanserte NIBR forskningsrapporten «Rasisme, diskriminering og tilhørighet blant utenlandsadopterte i Norge». Studien baserer seg på en spørreundersøkelse og svar fra 18053 respondenter og livshistorieintervjuer og fokusgruppeintervjuer med 22 informanter som er utenlandsadopterte og har vokst opp på ulike steder i Norge. 

Rapporten er den første av sitt slag som presenterer funn i så stort omfang om utenlandsadoptertes erfaringer med rasisme, diskriminering og tilhørighet. I rapporten bruker forskerne ordet «forskjellsbehandling» som et samlebegrep for rasisme, diskriminering og tilhørighet, for å ta med erfaringer som går utover det som utenlandsadopterte formidler av opplevelser som kan karakteriseres som rasisme, diskriminering og tilhørighet. Videre tar rapporten for seg strategier for å håndtere de nevnte temaene og anbefaler videre tiltak for å øke kunnskap og erfaringer rundt utenlandsadoptertes situasjon. 

Jeg er norsk og blir heldigvis som oftest behandlet som norsk. Men jeg har dessverre også mange opplevelser hvor det blir stilt spørsmål ved om jeg er norsk og om jeg er norsk nok.

Kort fortalt presenterer rapporten at utenlandsadopterte har mange ulike livserfaringer med å være norsk med utenlandsk bakgrunn. 1 av 4 har opplevd forskjellsbehandling på jobb, under utdanning eller i offentlig rom som i butikk, restaurant, utesteder, kollektivtransport m.m. Og 1 av 7 har opplevd forskjellsbehandling i private og sosiale sammenkomster. 

Forskerne presenterer videre at 13 prosent av respondentene «har opplevd fysiske angrep eller truende oppførsel av og til, ofte eller svært ofte» (2021: 8). Videre funn viser at «omtrent 30-40 prosent har opplevd at de av og til, ofte eller svært ofte blir utsatt for skjellsord, mistenkeliggjøring, seksualiserte kommentarer, eller å bli oversett eller ekskludert på grunn av sitt utseende eller sin adoptivbakgrunn» (ibid).

Forskerne publiserer også funn i rapporten om at utenlandsadopterte med mørkere hudfarge oftere blir utsatt for forskjellsbehandling enn de med lysere hudfarge. Flere utenlandsadopterte oppgir også at de blir utsatt for mistenksomme blikk for å være potensielle terrorister eller spredere av koronasmitte. Og flest utenlandsadopterte kvinner oppgir at de blir sett på som mer seksuelt tilgjengelige for norske menn enn andre norske kvinner som er lysere i huden, og de opplever utrygghet og ubehag ved å få seksuelt ladede kommentarer eller uønsket seksuell oppmerksomhet. 

Jeg er glad for at rapporten bidrar til å kartlegge utenlandsadoptertes erfaringer om forskjellsbehandling i Norge. Det er viktig å ha et vitenskapelig grunnlag for å synliggjøre hva utenlandsadopterte går igjennom og at det ikke bare er vinnerloddet i lotto som trekkes frem når en snakker om at utenlandsadopterte vokser opp i Norge. Samtidig er det vondt å lese de negative erfaringene som andre utenlandsadopterte har. Personlig kan jeg kjenne meg igjen i mange av erfaringene som blir tatt opp i rapporten, men jeg tror at det kan være vanskelig for andre som ikke har opplevd rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling å vite hvordan det føles og hvordan en blir påvirket som menneske. På samme måte kan det være vanskelig for meg å vite og forstå hvordan kvinner opplever å bli diskriminert og forskjellsbehandlet på grunn av deres kjønn. For å illustrere hvordan forskjellsbehandling og rasisme kan foregå i praksis vil jeg dele noen egenopplevde erfaringer.

Egenopplevde erfaringer

Jeg har dessverre opplevd flere hendelser som går inn under det forskerne mener er forskjellsbehandling. Jeg har selv blitt kalt for N ordet, guling, ching-chong, kinamann, båtflyktning, skitten, bæsj, blitt dyttet til og kalt andre ord som er nedsettende og kun handler om utseendet mitt og er ment for å såre. 

Jeg husker da jeg studerte i Barcelona og ventet på taxi hjem fra byen. Uten forvarsel stod det en danske bak meg som harselerte og lo av utseendet mitt. Jeg husker at han blant annet kalte meg en «fuckings båtflyktning» på dansk og håpet at familien min hadde druknet, mens kjæresten hans stod og lo. For en reinspikka ondskap! De visste ikke at jeg skjønte alt han sa, men jeg var så sjokkert og overrasket at jeg ikke klarte å si noe tilbake. I stedet ga jeg han et aggressivt blikk, kom meg hjem i en taxi og strigråt i sengen. 

En annen opplevelse er da jeg gikk på gaten i Oslo og det gikk en hvit mann i 50-årene fort forbi meg med aggressiv kroppsholdning. Han boret øynene i meg og sa: «alle dere skal dø!». Det var ubehagelig, og jeg klarte faktisk ikke å si noe som helst før han var borte. Og jeg vet heller ikke om det hadde vært fornuftig å si noe. Til den dag i dag så skjønner jeg fremdeles ikke helt hva han ville oppnå med å si det han sa og hvorfor han sa det til meg. Var det en dødstrussel for å skape frykt? Ønsket han at alle utenlandsadopterte skulle dø? Mente han alle med asiatisk utseende? 

Den opplevelsen lærte meg tre ting: 

1. Jeg vil finne egne ord for å stå imot sånn oppførsel og jeg vil lære meg å si klart og tydelig ifra. 

2. Slike uprovoserte hendelser kan skje overalt. 

3. Jeg vil jobbe aktivt mot at sånne hendelser og sånn oppførsel skal skje mot meg og mot andre.   

En annen hendelse er da jeg og en kompis fra Drammen var kursinstruktører på et lite sted på Østlandet. Vi var innom en pub for å se en fotballkamp og vi pratet med bartenderen før vi dro videre. Senere på kvelden hadde det kommet noen kursdeltakere innom og spurt om det hadde vært to kursinstruktører innom og da hadde bartenderen svart: «Ja det var en kar fra Drammen og en kineser fra Bergen her». Jeg og kompisen min har lurt veldig på hvorfor bartenderen ikke bare sa: «joda det var en kar fra Drammen og en bergenser innom».

En annen historie er da jeg hadde vært på reise og landet på Gardermoen. Flyet var forsinket og jeg måtte løpe for å nå toget eller så måtte jeg overnattet på flyplassen. Idet jeg gikk gjennom slusene inn til bagasjeterminalen kom det en lys blond fyr bort til meg og viste et skilt hvor det står politi. Så sa han på engelsk at han var fra politiet og spurte hvor jeg kom fra. Jeg var litt stresset og svarte på norsk at jeg måtte rekke et tog eller så måtte jeg overnatte på flyplassen, men at vi gjerne kunne løpe og prate sammen. Men når han hørte at jeg snakket norsk så sa han til meg på norsk: «Åja du er norsk, ha en fin kveld videre!». 

Jeg tenkte ikke så mye mer over det akkurat da fordi det var noe med settingen og stedet vi var på, men jeg har tenkt mye på det i ettertid. Og det er ikke bare den hendelsen, men også andre hendelser som har gjort at jeg ble mye mer bevisst på at når andre ser på meg så ser de en som ikke er norsk. Også lurer jeg på hvorfor de som var blonde ikke ble spurt om hvor de kom fra? De kunne jo vært fra Sør-Afrika, USA, Australia, Tyskland, Russland, etc. Handler det da om strukturell og institusjonalisert rasisme og forskjellsbehandling eller hvordan skal jeg som utenlandsadoptert tolke og forstå slike hendelser? 

Disse egenopplevde eksemplene forsøker å gi innsikt i hvordan forskjellsbehandling og rasisme kan foregå i praksis, slik at noen som ikke har opplevd rasisme og forskjellsbehandling selv, kan bli mer bevisst på hva rasisme og forskjellsbehandling er. Jeg kunne trukket frem enda flere eksempler hvor andre som ikke kjenner meg er rask med å peke på at jeg ikke er norsk fordi jeg ikke ser norsk ut eller snakker engelsk til meg. Og atter andre mener at jeg er så heldig som har fått en gullbillett til å vokse opp i Norge og at jeg «må jo anse meg selv som utrolig heldig». Eller at jeg er så godt integrert og snakker så bra norsk. Disse kommentarene og slengbemerkningene er med på å opprettholde et kunstig skille mellom hvem som er norsk og ikke og dette må vi slutte med. For mitt poeng er at vi som er utenlandsadoptert er norsk helt uavhengig av hvordan vi ser ut og vi må bli behandlet som om vi er norsk. 

I jakten på egen identitet og personlighet blir det enda mer forvirrende når eks. kollegaer, klassekamerater, naboer, bekjente og andre er kritiske til de med utenlandsk utseende, men mener at det ikke gjelder meg for de kjenner jo meg og jeg er jo norsk. Denne «dømmingen» og «dobbeltsidigheten» er en del av hvordan jeg opplever å være utenlandsadoptert. Og dessverre samsvarer funn i rapporten med mine egne erfaringer at forskjellsbehandling mot utenlandsadopterte skjer i større eller mindre grad både bevisst og ubevisst. Og det må det bli en slutt på!

Rapporten trekker frem en mengde eksempler på hvordan utenlandsadopterte blir forskjellsbehandlet og hva de må stå i hver eneste dag fordi de ikke «ser norsk» ut. Men hvordan «ser» en norsk person ut? Jeg vet ikke hvordan hver enkelt utenlandsadoptert håndterer forskjellsbehandling, men basert på det jeg har opplevd så spør jeg meg selv: «Har jeg egentlig vunnet i lotto ved å bli adoptert til Norge og vokse opp her? Og føler jeg meg egentlig så heldig som andre mener jeg bør være?». Svaret er: Nei, jeg har ikke vunnet i lotto og nei jeg føler meg ikke så heldig som andre mener jeg bør være. 

Og det er ikke fordi jeg føler meg utakknemlig, men fordi det er provoserende at noen som ikke kjenner meg kan tillegge meg meninger ved å si at jeg burde føle meg takknemlig. Og det helt uten å vite hvordan det er å bli forskjellsbehandlet på grunn av utseende eller kjenne til de negative erfaringene jeg har med rasisme og forskjellsbehandling. Eller forhåndsdømme meg uten å kjenne til spørsmål jeg har rundt biologisk opphav som: Hvordan møttes mine biologiske foreldre? Hvordan hadde min biologiske mor det under graviditeten? Tok min biologiske far noe ansvar eller stakk han av? Er jeg et voldtektsbarn? Er jeg et kjærlighetsbarn? Vil jeg ha svar på mine spørsmål? Og hvordan vil resten av livet være hvis jeg ikke får vite noe? 

Hvem setter pris på å bli forhåndsdømt på grunn av utseende? Hvem vil at andre skal mene hva de bør føle? Jeg vil ikke tillegge andre folk følelser og fortelle hva de bør føle og tenke og tro om andre temaer, det vil jo bli helt absurd. Så hvorfor skulle andre gjøre det for meg? Jeg tror du som leser skjønner poenget. 

Funnene som rapporten har identifisert og de tiltak som er foreslått må følges opp politisk og det må skje en holdningsendring blant befolkningen i Norge.

Som person i voksen alder har jeg reflektert mer og mer. Kanskje det har noe å gjøre med hvordan jeg har fått jobbe mye med refleksjon og samtale mellom parter i Konfliktrådet, eller kanskje refleksjon alltid har vært en del av meg. Jeg undres, jeg reflekterer, jeg tenker og prøver å finne forståelse bak holdninger og handlinger. Dette er også i samsvar med funn i rapporten, at strategier for å håndtere forskjellsbehandling blant utenlandsadopterte endres når alderen endres. Der hvor yngre utenlandsadopterte i større grad bruker unnvikelse, finner forskerne at eldre utenlandsadopterte i større grad bruk konfrontasjon eller ignorere som strategier for å håndtere forskjellsbehandling. 

Forskerne mener at dette kan ha en sammenheng med at flere informanter i løpet av årene har blitt tryggere på seg selv, men også at utenlandsadopterte med årene lærer å si tydelig ifra om de blir utsatt for rasisme. Videre finner forskerne at noen utenlandsadopterte velger å ignorere og ikke tolke tvetydige tegn som kan eller ikke kan være rasistisk intendert, og at ignorering også kan være en slags resignasjon fordi utenlandsadopterte er blitt så vant til å bli forskjellsbehandlet at det nærmest har blitt normalisert (2021: 115). For min del samsvarer funnene i rapporten i stor grad med mitt eget liv. Både at jeg har blitt mer bevisst på rasisme og forskjellsbehandling som voksen, men også klarer å skille tydeligere setting, kontekst og å si ifra om forskjellsbehandling.

 Mål om endring og aktivt engasjement

Funnene som rapporten har identifisert og de tiltak som er foreslått må følges opp politisk og det må skje en holdningsendring blant befolkningen i Norge. Utenlandsadopterte må ses på som norske og som Linda Tinuke Strandmyr (fung. Leder Antirasistisk Senter) sa på lanseringen av rapporten: en må også se på hvem som er premissgiverne. Det innebærer at utenlandsadopterte må bidra til å sette agendaen om forhold som angår dem, de må få sin stemme hørt når det skal fattes politiske vedtak og nasjonale handlingsplaner, de må inviteres til å delta i diskusjoner, bli trygge til å tørre å ytre seg offentlig og forbilder for yngre utenlandsadopterte. 

Rapporten viser heldigvis til funn om at de som er yngre i dag har opplevd mindre forskjellsbehandling enn de som er eldre. Det kan tyde på at ting går riktig vei, men at det tar lang tid å endre meninger, holdninger og tanker i samfunnsstrukturer. Jeg har et ønske om å leve i et samfunn hvor vi behandler hverandre på en inkluderende, ivaretakende og respektfull måte. Og mitt hovedbudskap er at vi er alle mennesker og vi er alle norsk. Jeg som er utenlandsadoptert er like mye norsk som en som er født i Norge. Det spiller ingen rolle om vi som bor i Norge er adoptert fra Sør-Korea, Colombia, India, født på Ullevål Sykehus, Kvinneklinikken på Haukeland eller andre små og store steder i Norge. Og det har virkelig ingenting å si om vi har lys eller mørk hud. Kanskje dialekten vår har noe å si for om vi skjønner hva den andre sier, men det har ikke noe med utseendet å gjøre. 

Jeg ber derfor om at min og andre utenlandsadoptertes stemme skal bli hørt, og at rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling av utenlandsadopterte skal ta slutt!

Barn og unge som er utenlandsadoptert og vokser opp i dag skal være stolte av utseendet sitt, stolte av hudfargen sin og sin landbakgrunn, og se på den som en styrke, heller enn å skamme seg. Og til deg som forskjellsbehandler utenlandsadopterte, så vil jeg stille disse spørsmålene: Hvordan ville du reagert på å bli forskjellsbehandlet selv? Ville du at noen forskjellsbehandlet dine egne barn? Eller andre barn i din familie? Jeg tror svarene er gitt. Hvis vi ønsker et samfunn som ikke forskjellsbehandler mennesker på grunn av utseende, så må vi skape en forståelse for at vi alle er mennesker og tilrettelegge for en likeverdighet mellom mennesker slik at vi sammen kan få en positiv utvikling for alle, uavhengig av utseende.

Det første steget for å skape en forståelse av likeverd er at vi må bli bevisst på hvordan vi behandler hverandre som mennesker og være tydelig på hvordan vi ønsker å bli behandlet. Verdiene som ligger til grunn for våre handlinger har mye å si. Vi er alle del av en verdikontrakt som handler om hvordan vi ønsker å bli behandlet som også sier noe om hvordan vi ønsker å behandle mennesker tilbake. Og det er noe vi alle må jobbe aktivt med. Det er som å jobbe på en arbeidsplass der en har verdier og mål en styrer etter og de som jobber der kan identifisere seg med verdiene og målene og handle deretter. 

Rapporten til NIBR er viktig for å kunne forstå mer av hva utenlandsadopterte opplever og går igjennom. Den er også viktig for å synliggjøre at utenlandsadopterte er like mye norske som de som er født i Norge og at de bør møtes på samme måte som andre barn, ungdom, voksne eller eldre, uavhengig av hvordan de ser ut. 

Jeg ber derfor om at min og andre utenlandsadoptertes stemme skal bli hørt, og at rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling av utenlandsadopterte skal ta slutt!