Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Mímir Kristjánsson skriver 17.9 heller lettvint om kampen mot Sverigedemokraterna.

Joda, Kristjánsson har sikkert rett i at det viktigste er å møte høyreekstremister som SD med motargumenter. Det bør likevel ikke være det eneste tilsvaret når man har å gjøre med et parti som ikke bare har sin opprinnelse i nynazistiske grupper, men som aldri helt klarer å legge denne fortiden bak seg, uansett hvor hardt de prøver å renvaske fasaden. Rasister og nazistiske forbindelser fortsetter likevel å dukke opp i deres rekker, nesten så man skulle tro at det ikke er en tilfeldighet.

Det er fortegnende å oppsummere det som at alt SDs politiske motstandere og svenske antirasister gjør, er å “vise fingeren”. Det er riktignok en oppsummering som passer greit inn i det norske meningslandskapet, hvor det er politisk korrekt å peke nese av svensk antirasisme. Slik blir det vår egen litt selvgode versjon av “politisk korrekt”. Det enkle faktum er imidlertid at det er skrevet side opp og side ned med analyser av og argumenter mot SD, akkurat av den typen Kristjánsson etterspør. Dette skjer parallelt med mer aktivistiske tiltak, som da avisen Expressen lyste opp Riksdagens utside med “Stem nei til rasisme”. Protesten og kritikken har funnet mange former. Folk – ja, til og med “folk flest” – bruker simpelthen alt de har mot høyreekstremistene i SD. Det er som det bør være. Folk flest har faktisk rett til å uttrykke sin fortvilelse og sitt sinne, uansett hvor “barnslig” Kristjánsson skulle anse at slik demokratisk kamp er.

Faktum er at store deler av svensk offentlighet tar SD på dypeste alvor. Dette er til markant forskjell fra Norge, hvor vi raskt har vent oss til at vårt eget, om enn klart mer moderate høyrepopulistiske parti nå styrer alle de departementene de lenge har drømt om. Det er ingen tvil om at SD ligger noen viktige hakk lenger ute på høyrefløyen enn FrP, og det er overraskende å se at noen FrP-politikere nå frivillig smusser seg til med å gå i forsvar for partiet. Partileder Siv Jensens reaksjon om at SDs økende oppslutning er et “sykdomstegn”, burde ha blitt stående som det siste ordet i saken.

Det betyr likevel ikke at vi ikke har vårt å stri med. Når Justisdepartementet nå eksempelvis har et forslag om bruk av elektroniske fotlenker på asylsøkere til vurdering, er det ikke slik at norsk offentlighet egentlig bryr seg så veldig. Vi har lært oss ikke å la oss plage av slikt. Slikt rammer uansett noen andre, og vi har så mye annet å holde på med, så mye annet å skrive kronikker om – som hvor håpløse svenske antirasister er. Så – hvem har det største problemet? Svensk offentlighet som koker over av avsky, raseri og fortvilelse, eller norsk offentlighet som bare trekker på skuldrene?

Og er det egentlig så “barnslig” at et parti av denne typen ikke inviteres til feiringen av de årlige mottagerne av Nobelprisen? Ideen om at et parti som favner både antisemittisme og rasisme har noe å gjøre i feiringen av menneskehetens fremste intellektuelle prestasjoner, har noe absurd over seg. Uvesentlig er det heller ikke at prisens norske avlegger regner Carl von Ossietzky, Martin Luther King og Nelson Mandela blant sine viktigste mottagere. For noen av oss kalles dette en skanse. Det var noe med “aldri igjen”, Mímir. Med “aldri igjen” var det ingen som mente at vi simpelthen skulle skrive bedre kronikker mot høyreekstremistene. Hva man mente, var “no pasarán”. Vi trenger en skanse, ikke en retorisk posisjon.

Påstanden om at det ikke nytter å mobilisere mot høyreekstremister med symbolske midler, er simpelthen ganske merkelig. Tvert om kan man anta at den rettmessige avskyen som en del av SDs holdninger og uttalelser utløser, har som konsekvens at barrieren for å involvere seg i partiet blir høyere. Høyreekstremisme bør faktisk møtes med resolutt motstand, på alle nivåer. Det motsatte – at SD møtes med nonchalanse, som om det bare er ett politisk ståsted som man kan være enig eller uenig i – ville i alle fall være katastrofalt. Noen synspunkter må aldri tillates normalisert. Dette er et parti hvor den nasjonale ledelsen har sammenlignet innvandrere med «parasitter» og homofile med pedofile og zoofile. Å argumentere intellektuelt mot grovkornet tull som dette, vil være et halvt tilsvar.

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter

(En forkortet utgave sto på trykk i Aftenposten 26.09.2014.)