Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Min debatt med Olstad begynte allerede i august 2011, da han i Morgenbladet mente man hadde snakket for mye om «islamofobi» og at det var på tide å snakke mer om den «massive» og «problematiske» innvandringen. Dette var en måned etter terrorangrepene 22. juli, og Olstad beklaget seg over samfunnsdebattanter som var opptatt av slikt. For egen del syntes jeg det var i overkant tidlig å erklære debatten om frykten for muslimer for avblåst. Var det virkelig ingenting mer vi hadde å tenke over, drøfte, lære? Jeg reagerte på dette i hovedsak med mild forbauselse.

Deretter ofret jeg ikke Olstad en tanke før essayet i Klassekampen 4. februar i år som lanserte boken hans. Det fremsto blant annet som et nokså utspekulert forsøk på å diskreditere Thomas Hylland Eriksen, Sindre Bangstad (en av dem Olstad hadde kranglet med i Morgenbladet), Bushra Ishaq og Arne Johan Vetlesen gjennom en drøy sammenligning med embetsmannsstaten som sendte Marcus Thrane på tukthus. De hadde nemlig begått den angivelige urett mot demokratiet å hevde at vi, spesielt etter 22. juli, må ta hatefulle ytringer på alvor.

Så kjøpte jeg boka som lå til grunn for essayet. Der fant jeg snart at jeg selv var omtalt av Olstad og sammenlignet med «Putins Russland», vel å merke uten navns nevnelse. Han skriver om en sak jeg hadde ansvaret for da jeg arbeidet i Norsk Folkehjelp, da vi på valgdagen i 2009 i Klassekampen kritiserte en uttalelse fra Siv Jensen som rasistisk. For Olstad fordret dette en sammenligning med det russiske autokratiet.

Samtidig antydet han frimodig at Arbeiderpartiet var en del av en slags minikonspirasjon bak dette medieoppslaget. Det var de ikke, og etter mitt syn er det oppsiktsvekkende at en historiker tillater seg slike insinuasjoner uten empirisk grunnlag. Det var først her jeg kom inn med kritikk i Klassekampen – ikke av Olstads person, men av noen av hans tendensiøse utlegninger.

Noen leste meg imidlertid langt krassere enn jeg var. Ikke minst bidro Klassekampens redaktør med å feillese meg på nokså utrolig vis. Jeg hadde aldri påstått at Olstad var en forlengelse av den «høyreekstreme og rasistiske» bloggsfæren, noe Braanen frimodig hevdet, men altså den «innvandringskritiske». Det er noe helt annet. Jeg hadde heller aldri brukt de ordene Braanen nå tilla meg. Noen synes åpenbart at det er skummelt at 22. juli overhodet nevnes, og det selv når 22. Juli er temaet. Mitt synspunkt var simpelthen at vi etter 22. juli bør være mer kritiske til enkelte lettvinte merkelapper og tenkemåter, som jeg altså mener man gjenfinner litt vel mye av hos Olstad.

Hvis Olstad mener at noe av det jeg har skrevet her utgjør «smusskasting» eller «voldsomme angrep» på hans person, må noen lære ham litt om demokrati. Olstads oppspill til debatt var å sammenligne blant annet undertegnede med «Putins Russland». Sammenligningen har ingen plass innen en seriøs debatt, men det er Olstads demokratiske rett å fare med slikt. Olstad, derimot, blir bekymret for demokratiets framtid når jeg tillater meg å svare på angrep som dette. Slik sett virker det ikke som at det er jeg som opplever demokratiets frie meningsutveksling som farlig, men Olstad.