Lene Auestad

Lene Auestad er en norsk filosof og forfatter (PhD i filosofi fra UiO). Hennes faglige interesser omfatter etikk og kritisk teori, psykoanalyse, sosial og politisk teori. Hun har f...

Skribent

“Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.” Det er på høy tid at dette punktet tas langt mer alvorlig.

I disse dager driver et rasistisk ytre-høyrenettsted en hetskampanje mot en ung, prisbelønnet poet og samfunnsdebattant. 8. mars står for døren, og Sumaya Jirde Ali har måttet trekke seg fra arrangementer i anledning kvinnedagen på bakgrunn av de alvorlige truslene hun har mottatt.

Medieomtalen av disse sakene får meg til å tenke på et av programinnslagene på konferansen Normalisering av rasisme jeg arrangerte på Litteraturhuset i september i fjor. Under overskriften Rasismens inntog i media samtalte idéhistorikeren Magnus Eriksson med Joakim Møllersen, redaktør for Radikal Portal og Kim Fredriksson, redaktør for Aktuellt Fokus. Kim Fredriksson er forhenværende organisator innenfor det høyreradikale nasjonalistmiljøet i Sverige, et miljø han brøt med etter drøyt 18 år, og han er i dag sosialist og antifascist. På bakgrunn av sine egne tidligere erfaringer, kunne han fortelle om hvordan det ytre høyre arbeider aktivt for å få plass i main stream-mediene og bli en del av det gode selskap. Joakim Møllersen fortalte på sin side om hvorfor han ikke ville publisere Fjordmans “tilsvar” til en artikkel om ham i Radikal Portal.

La oss fastslå at det å bruke oppslag i de riksdekkende avisene og TV-kanalene til å klage over at en er marginalisert, er en performativ selvmotsigelse.

Det sørgelige er at vi kan se nettopp denne dynamikken som ble beskrevet i samtalen utspille seg i disse dager. Det ytre høyre gjentar til det kjedsommelige en myte om at de er undertrykket, at deres meninger sensureres vekk. Når en folkemordsideolog som inspirerte den alvorligste terrorhandlingen Norge har opplevd eter krigen får utlegge sitt paranoide verdensbilde på kronikkplass i Aftenposten, presenterer han seg samtidig som undertrykt og forfulgt og når en “redaktør” for et organ for grovt rasistisk slagg blir gitt spalteplass, gjør han det samme. La oss fastslå at det å bruke oppslag i de riksdekkende avisene og TV-kanalene til å klage over at en er marginalisert, er en performativ selvmotsigelse. Det som også er sørgelig, er at de ikke blir motsagt av presumptivt kritiske journalister.

“Problemet var ikke hva fiendene dine gjorde, men hva vennene dine gjorde”, sa Hannah Arendt i et intervju om Tyskland i 1933. Alle visste at det var nazister som hatet jøder, og at disse var farlige. Det som kom som et sjokk var hvor mange som gikk med dem og samarbeidet. Det ytre høyre har en interesse av så mye presseomtale som mulig, og de er glade for omtalen selv om den er negativt vinklet. Det er jo noe spennende ved noen som betegnes som “farlige”, og de soler seg gjerne i glansen av et “tøft” image. Klage, enten over omtalen eller mangelen på omtale, vil de gjøre uansett. De tjener jo så uendelig godt på denne offerrollen at det ville være dumt av dem å oppgi den, selv når “ofrene” sitter i regjeringsposisjon, og selv når de bidrar aktivt til å true andre fra å ytre seg. Å bli tatt i løgn preller også av på noen som ikke har sannhet som noe viktig kriterium.

Pressen opptrer ofte som om det foreligger et imperativ – dette er noe som MÅ omtales. Dessverre er imperativet trolig økonomisk.

Men hvordan har det seg at pressen hjelper dem, trolig uten egentlig å ville det? I de fleste tilfeller bunner nok oppmerksomheten som blir dem til gode ikke i sympati for deres sak, men heller i at de tjener noen formål for en i økende grad tabloid presse. Rasisme kan spille rollen som noe sensasjonelt, og for en sensasjonshungrig presse er det fristende å gi ytringene, karikaturene og deres opphavspersoner omtale. Rasistiske utspill betyr inntjeningsmuligheter for mediene. Pressen opptrer ofte som om det foreligger et imperativ – dette er noe som MÅ omtales. Dessverre er imperativet trolig økonomisk. Den mest groteske versjonen av dette utfolder seg i avisenes kommentarfelt, hvor de til tider lar den groveste hetsen stå umoderert. Kommentarfeltene er der for å skape flere klikk og generere større inntekter.

Overforenkling er et annet trekk ved en presse som er blitt mer tabloid. Man vil ha skarpe kontraster. Polarisering er bra. Nyanser og sammenhenger er det ikke. Denne formen tjener nettopp forkjemperne for et manikeisk univers. Paranoide forestillinger om at en er “invadert” av “andre” passer godt inn her. Fordommer har det strukturelle trekket at de tenderer mot å se de personene de er rettet mot bare som representanter for en gruppe eller kategori. Makt spiller inn her, slik at majoritetsmedlemmer gis større rett til å fremstå som spesifikke individer, minoritetsmedlemmer søkes innlemmet i en negativt karakterisert masse. Denne foretrukne formen medvirker dermed til at pressen gir fanden lillefingeren.

Et dagsaktuelt eksempel er den sittende regjeringen og dennes janusansikt.

Et tredje trekk som er viktig i denne sammenhengen er tendensen til personfokusering. Man vektlegger gjerne enkeltpersoner, heller enn hvilke sammenhenger de inngår i, og kretser omkring deres private egenskaper snarere enn den politiske rollen de spiller. Tenk på all valgdekningen som fokuserer på politikeres “image” til fortrengsel for hvilke samfunnsendringer de går inn for. Et dagsaktuelt eksempel er den sittende regjeringen og dennes janusansikt.

Vi har på den ene siden en statsminister som uttaler seg som om hun er en motstander av hatprat og uttrykker bekymring for hatyringenes virkninger, og på den andre siden en rekke av hennes regjeringsmedlemmer, som står bak en kontinuerlig strøm av rasistiske, islamofobiske og xenofobiske ytringer, i tillegg til at de støtter ikke-statlige aktører som representerer mer av det samme.

Frps Per-Willy Amundsen sa fra Stortingets talerstol i desember 2008 at “de aller fleste som kommer til Norge og søker asyl, er lykkejegere”. “Jeg frykter at et nytt korstog blir nødvendig”, skrev han på sin Facebook-side i april 2011. Sylvi Listhaug, på sin side, har uttalt seg positivt om det danske forslaget om å fjerne retten til å søke asyl på dansk jord, og ønsker å avskaffe kirkeasyl. Den siste uttalelsen kom etter at politiet forrige helg knuste vinduet og tok seg inn i bedehuset på Fitjar for å hente ut en afghansk familie som satt i kirkeasyl der med tvang. Disse uttalelsene fra fremtredende politikere gir igjen klarsignal, “hundefløyter” til en mobb som spyr ut rasistisk hets og trusler mot minoritetsmedlemmer som våger å ytre seg.

Statsministeren vil gjerne late som hatprat bekymrer henne, men all den tid hennes handlinger peker i motsatt retning, trenger ikke pressen spille med.

I Klassekampen i dag, 6. mars, ble Erna Solberg spurt om hun ville gå i tog for Sumaya Jirde Ali på kvinnedagen. Svaret hennes var nei, men hva så om hun hadde gjort det? Hadde det bedret en situasjon der hun og hennes parti legitimerer et parti som fremmer rasisme i regjeringen, med den utryggheten det medfører for mange av våre medborgere? Jeg ser på denne spørsmålsstillingen som et uheldig utslag av en kombinasjon av overforenkling og personfokusering. Statsministeren vil gjerne late som hatprat bekymrer henne, men all den tid hennes handlinger peker i motsatt retning, trenger ikke pressen spille med. Personlig har jeg ikke noe behov for krokodilletårer fra Solberg, og det har lite for seg å etterlyse det.

Når vi er inne på personfokusering, vil jeg minne om at denne saken ikke bare handler om Sumaya Jirde Ali, selv om det hun er utsatt for er alvorlig i aller høyeste grad. Den handler også om alle de vi ikke har hørt fra, som vi ikke vet om, og som vi kanskje aldri kommer til å høre fra – de som virkelig er marginalisert på grunn av situasjonen som er skapt. Den er ikke bare skapt av ytre høyre, den er skapt, i minst like stor grad, av alle som har tatt dem inn i varmen og latt deres budskap få spre seg, selv når det går på andres liv og helse løs.

For å sitere Inger Hagerup, “Det haster, det haster, i dag”.

Ytre høyre har en rørende omsorg for egen ytringsfrihet, alltid bare i første person entall. Selv den såkalte main stream-pressen vil de helst legge ned, for at de selv og deres syn skal stå alene igjen på scenen. De utgjør en alvorlig trussel mot demokratiet. I Vær varsom-plakatens punkt 1.4 heter det blant annet, “Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.” Det er på høy tid at dette punktet tas langt mer alvorlig. For å sitere Inger Hagerup, “Det haster, det haster, i dag”.