Muniba Ahmad

Ekstern Skribent

På fredag ble 50 muslimer myrdet av en høyreekstrem terrorist i New Zealand. Blant de drepte var flere barn. Den yngste var 3 år gamle Muca. Angrepet rystet muslimer verden over, men sjokkerte få av oss. Det antimuslimske sentimentet har økt kraftig de siste årene og slike angrep kommer derfor ikke som en overraskelse.

Christchurch-angrepet er ikke det første antimuslimske terrorangrepet på vestlig jord. I januar 2017 mistet seks personer livet under et terrorangrep på en moské i Quebec. Det dødeligste antimuslimske terrorangrepet så vi imidlertid her hjemme da Breivik i sin forakt for muslimer drepte 77 nordmenn.

Som et av de første landene til å føle på konsekvensene av høyreekstremistisk tankegods burde Norge i dag ha vært et verdensledende eksempel på hvordan man håndterer høyreekstremisme. Det er vi dessverre ikke. Det antimuslimske sentimentet i Norge har ikke annet enn økt siden 2011. Uttallige enkelthendelser fra de siste årene tjener som eksempler, men offentlige rapporter slår fast det samme.

I går hadde mamma og pappa en seriøs samtale med lillebror og meg om hva vi skal gjøre hvis vi er i moskeen og en terrorist åpner ild mot oss.

PST skrev for eksempel i sin trusselvurdering for 2019 at enkelte innvadrings- og islamfiendtlige miljøer ville forventes å ta initiativ til økt organisering, inspirert av høyeekstreme organisasjoner i Europa som har vokst de siste årene. I HL-senterets rapport fra 2017 om holdninger til muslimer og jøder mente nesten 40% at muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur. Slående 30% mente at muslimer ønsker å ta over Europa. Oslo-politiets hatkrimrapport fra 2018 viste en klar økning i hatkrim mot muslimer. Hele tre av fire forhold under religiøst motivert hatkriminalitet var saker knyttet til islam. Politiet antok at det var store mørketall.

Til og med etter at 50 uskyldige muslimer ble drept i New Zealand lot ikke hetsen vente på seg. Etter terrorangrepet la statsminister Erna Solberg ut en kondolansemelding på Facebook. Kommentarfeltet ble fylt med så mye muslimhets at hun ble nødt til å slette statusen. I går uttalte kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner at han ble fysisk uvel av å lese forhåndsgodkjente kommentarer under Resett sine artikler om New Zealand angrepet.

 Tall fra USA viser imidlertid at antimuslimske aktiviteter øker i takt med valgkamper.

Hva er så årsaken til det økende muslimhatet? Umiddelbart tenker en kanskje at holdningene har sammenheng med såkalte islamistiske terrorangrep på vestlig jord. Tall fra USA viser imidlertid at antimuslimske aktiviteter øker i takt med valgkamper. Når folkevalgte bruker megafonen sin til å spre ideen om at muslimer er en trussel mot Vesten, skjer det noe med holdningene til folk.

Selv om vi ikke har noen forskning på dette fra Norge, vet vi godt at enkelte samfunnsaktører her hjemme ser på fiendtliggjøring av muslimer som en uheldig bikonsekvens av å vinne stemmer. Dette er farlig. Kritikk mot religion er essensielt for ethvert demokratisk samfunn, men retorikken som føres fra visse kanter demoniserer muslimer som en gruppe. Dette er med på å bygge opp under høyreekstreme holdninger i Norge.

Og historien har vist at polariserte samfunn ikke tjener noen. De som ønsker å få oss til å tro det er enten naive eller farlige. Terror rammer alltid blindt. Å ta muslimhat på alvor handler derfor ikke bare om norske muslimers sikkerhet, men om vår alles sikkerhet.

I går hadde mamma og pappa en seriøs samtale med lillebror og meg om hva vi skal gjøre hvis vi er i moskeen og en terrorist åpner ild mot oss. Vi snakket også om andre forhåndsregler vi må ta når vi skal samles på steder der det er mange muslimer. Dette var en vond samtale å ta. Ikke fordi vi er redde, men fordi det ikke er et slikt samfunn vi ønsket at Norge skulle bli. Og jeg tviler sterkt på at det er dette våre ledere ønsker for Norge.

Vi har nå sjansen til å gå frem som et eksempel på hvordan man verner om demokratiet: et sted der meningsforskjeller ønskes velkommen, men et sted der polarisering ikke har noen plass.

Norge har gått frem som et eksempel på en rekke felt i det internasjonale samfunnet. Vi har vært ledende i likestillingsarbeidet og har vært et globalt forbilde på hvordan velferdssamfunn bør se ut. Vi har nå sjansen til å gå frem som et eksempel på hvordan man verner om demokratiet: et sted der meningsforskjeller ønskes velkommen, men et sted der polarisering ikke har noen plass. For å komme dit må vi begynne med å ta det økende muslimhatet på alvor. Til dette trenger vi en handlingsplan mot muslimhat.

Bildet er av Mucad Ibrahim (3), et av ofrene fra Christchurch.