Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Torsdag 21. mars markerte Antirasistisk Senter, i samarbeid med flere andre organisasjoner og partier, FNs dag mot rasediskriminering. Markeringen ble innledet med ett minutts stillhet til minne om de 50 menneskene, blant dem små barn og besteforeldre, som mistet livet i terrorangrepet i New Zealand.

2. nestleder ved Antirasistisk Senter, Ervin Kohn, var en av appellantene under markeringen.  Appellen hans kan du lese nedenfor.

Appell fra Ervin Kohn

Når folk spør hva jeg jobber med har jeg av og til svart at jeg jobber med hat fra morgen til kveld. Det skal jeg slutte med. Jeg skal begynne å svare at jeg jobber med å reparere verden.

I jødisk tradisjon, tilbake til 200-tallet, har vi et konsept som heter Tikkun Olam, som betyr å reparere verden. Idéen med Tikkun Olam er at vi som jøder har et ansvar for ikke bare vår egen moralske, spirituelle og materielle anliggender, men også et ansvar for storsamfunnets moralske og materielle velferd.

Det er snart 13 år siden skytingen mot synagogen i Oslo. Det er fire år siden angrepet på synagogen i København og den påfølgende markeringen Fredens Ring i Oslo. Det er 5 mnd siden synagogeskytingen i Pittsburgh, der 11 ble drept under shabbatgudstjenesten. Under fredagsbønnen forrige uke ble 50 muslimer, barn og voksne, drept og 50 skadet i to moskeer i Christchurch i New Zeeland. Hva vet vi om New Zeeland? Og hva vet vi om Christchurch? Annet enn at det er kjempelangt borte? Christchurch er faktisk ikke så ulik Oslo. Nesten like stort. Vender mot Stillehavet. Omringet av snødekte fjell.

For å ære de drepte i Christchurch vil jeg lese den jødiske bønnen over de døde.

I denne stund skal vi både ære de dreptes minne og minne hverandre på den forpliktelsen vi har iht FN-konvensjonen om eliminering av all rasisme i verden. Konvensjonen som Norge har ratifisert uten reservasjoner. Konvensjonen som vi markerer i dag.

For å ære de drepte i Christchurch vil jeg lese den jødiske bønnen over de døde. (Bønn lest på hebraisk.) Oversatt blir det:

Gud, full av barmhjertighet, gi hvile under vingene av din herlighet, i fellesskapet med de hellige og de rene. Måtte du som er barmhjertighetens kilde beskytte de drepte i Christchurch under dine vinger for evig tid, og binde deres sjeler med de levende, slik at de kan hvile i fred. La oss si amen.

Det jødiske samfunn i Oslo kjente på frykten etter skytingen mot synagogen I 2006. Vi kjente på frykten etter drapet på Dan Uzan I København I 2015. Og vi kjente varmen av fellesskapet under Fredens Ring. Det er derfor ikke vanskelig å ha empati med våre muslimske brødre etter terroren i Christchurch. Det er ikke vanskelig å tenke seg at frykten spres seg. Vi vil at våre muslimske brødre og søstre i Oslo skal føle at de ikke er alene.

Vi vil at våre muslimske brødre og søstre i Oslo skal føle at de ikke er alene.

Det er flere som har vendt seg bort fra Sverige og diskusjonen om “svenske tilstander”, og rettet blikket mot Danmark i stedet. For to dager siden publiserte Hege Storhaug en artikkel som tar utgangspunkt i en debatt i Danmark der et parti tar til orde for å rive 30 moskéer. Først og fremst iranske og tyrkiske moskéer. Ihvertfall de som ser ut som moskéer, de med kuppel. For de er så ubehagelige å se på. Storhaug stiller det retoriske spørsmålet: «Ser vi en grandios oppvåkning som vil smitte over på Norge?».

Det går en linje fra frykt til fordommer og fra fordommer til hatet. Konsekvensene som hatet gir har vi akkurat erfart på ny.

For at vi skal kunne reparere verden, Tikkun Olam, må vi bekjempe hatet, motarbeide fordommene og erstatte frykten for den andre med nysgjerrighet, vennlighet og anstendighet. På den måten kan vi reparere verden.