27 nov 2017 | 

Åpent brev til rektor Svein Stølen

Jeg skriver til deg på bakgrunn av rasisme-saken ved Universitetet i Oslo.

Siden jeg er en av dem som har størst formell kompetanse på dette feltet i Norge, vil jeg adressere noen momenter ved hvordan saken har blitt håndtert. Jeg har forsket på fordommer, sosial eksklusjon og diskriminering i en årrekke, og har en doktorgrad i filosofi fra Etikkprogrammet, UiO, fra 2013, utgitt som bok på Karnac, London i 2015, Respect, Plurality, and Prejudice.

Det fremgår av Universitas 22. november 2017 at Nyojah Rogers Ali Adam i en årrekke har vært utsatt for grov rasistisk diskriminering, har blitt kalt «black stupid man», «neger», «jævla apekatt» og «svarte faen», og videre at han har blitt satt til utelukkende manuelt arbeid som ikke er i tråd men hans kompetanse. Jeg var til stede ved en demonstrasjon mot rasisme på Blindern i mai 2017, der det fremgikk at Universitetet har mottatt klager i 10 år uten å reagere i saken. Mange studenter hadde da møtt frem for å vise sin misnøye med og skuffelse over situasjonen, og de reagerte på at ingen fra universitetsledelsen hadde tatt seg bryet med å møte opp for å lytte til deres apeller.

Ditt svar til Universitas 22. november 2017 gir videre grunn til bekymring. (…) Disse svarene tyder på en manglende forståelse for hva systemisk diskriminering innebærer.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har konkludert med at Universitetet ikke har gjort nok for å hindre trakassering på arbeidsplassen. Ombudet skriver i en uttalselse at det at flere har stått for trakasseringen, at den har foregått over lengre tid og overfor flere arbeidstagere, har gitt universitetet en særlig oppfordring til å iverksette forebyggende tiltak mot slik trakassering. Dette har ikke blitt gjort.

Ditt svar til Universitas 22. november 2017 gir videre grunn til bekymring. Du uttalte der følgende: «Jeg har vært her siden 1979 og har aldri vært utsatt for noe problematisk», «Hvis vi snakker generelt er jeg overbevist om at det er viktig at folk trives på jobb», og «Da jeg holdt tale for nye studenter i august var et av mine råd å være snill». Disse svarene tyder på en manglende forståelse for hva systemisk diskriminering innebærer.

Med henblikk på den første uttalelsen sitert over; det er grunnleggende i denne sammenheng å innse at din egen erfaring som hvit mann er en som ikke gir tilgang til fenomenet vi står overfor.

Det er kjent at svarene på hvorvidt rasisme, eller fordommer overfor bestemte grupper, utgjør et problem eller ikke, avhenger av hvem man spør. Hvis man spør personer som ikke tilhører de gruppene som er rammet av diskrimineringen, vil de ha en systematisk tendens til å nedtone problemet, eller hevde at det er ikke-eksisterende. Med henblikk på den første uttalelsen sitert over; det er grunnleggende i denne sammenheng å innse at din egen erfaring som hvit mann er en som ikke gir tilgang til fenomenet vi står overfor. Vi snakker nettopp ikke generelt når vi snakker om diskriminering overfor bestemte grupper eller kategorier av mennesker. Derfor er det ikke nok å oppfordre til å være snill.

En person kan være snill overfor medlemmer av inngruppen og samtidig oppføre seg helt annerledes overfor de denne oppfatter som tilhørende andre kategorier av mennesker. Hverken denne personen selv eller de andre medlemmene av inngruppen trenger å oppfatte at det overhodet foreligger et problem. Den diskriminerende oppførselen kan være understøttet av sosiale normer som gjør at den fremstår som normal, uproblematisk og umerkbar for de som ikke er direkte rammet av den. Derfor er det viktig å lytte til nettopp disse.

Denne usynliggjøringen av rasisme, denne ansvarsfraskrivelsen, utgjør et alvorlig samfunnsproblem.

Dessverre skjer ofte det motsatte; egen erfaring gis forrang, sammen med erfaringene til medlemmene av inngruppen, og fortellinger om grov rasisme og diskriminering avvises, benektes, siden de er i konflikt med førstnevnte. For en som tilhører en dominerende gruppe eller sosial kategori skjer dette gjerne rutinemessig, uten videre refleksjon. Dette gjør at rasistiske og diskriminerende strukturer opprettholdes.

Hatytringene Nyojah Rogers Ali Adam har blitt utsatt for er dehumaniserende. Dette poenget er for opplagt til å kreve ytterligere argumentasjon. Men Universitetets videre reaksjon, som har bestått i å bagatellisere klagene og unnlate å behandle dem, utgjør en annen form for dehumanisering. Denne usynliggjøringen av rasisme, denne ansvarsfraskrivelsen, utgjør et alvorlig samfunnsproblem. Som du riktig nok påpeker, er dette ikke et problem som begrenser seg til Universitetet i Oslo. Universitetsansatte deler i stor grad fordommene som sirkulerer i samfunnet for øvrig, og når problemet settes på dagsordenen, trer de samme forsvarsmekanismene i kraft.

Et høyt refleksjonsnivå er bare en styrke i denne sammenhengen i den grad refleksjonen rettes mot nettopp disse problemstillingene. Enkelte karakteristikker ved universiteter som arbeidsmiljøer – en sterk grad av elitisme, i kombinasjon med overbevisninger om visse tankemodellers ufeilbarlighet og selvtilstrekkelighet – utgjør barrierer mot slik refleksjon. I denne annengradsdiskrimineringen er dehumanisering til stede som et fravær, i noe en, majoriteten, ikke har lagt merke til, i ståsteder som ikke er representert.

Skjønt jeg ikke skal overfortolke en enkeltformulering, ble jeg slått av denne; «Vi har en situasjon med seksuell trakassering jeg tror alle menn synes er ubehagelig» (min uthevelse). Kan det være at det er andre som synes dette er enda mer ubehagelig? Dette er en relevant parallell idet det alltid er ubehagelig når rasisme tas opp som tema. Det er ubehagelig for medlemmer av majoritetsbefolkningen som kan oppleve at de ikke kjenner seg igjen i problemstillingen og føle seg urettferdig anklaget. Samtidig er det å bli utsatt for langvarig rasistisk trakassering med påfølgende benektelse noe langt mer enn bare ubehagelig. Det er dehumanisering. Det er forakt for menneskeverdet. Dette er noe som burde berøre oss alle, og det er noe et universitet ikke bør kunne stå inne for, noe det bør ta aktivt avstand fra.

Holdningen universitetsledelsen har utvist ligger nær ved en passiv godtagelse av rasisme. Dette er uakseptabelt.

Norge har lenge vært et forholdsvis homogent land. Siden jeg har bodd mange år i London, har jeg lagt merke til en forskjell i refleksjonsnivået når det gjelder problemstillinger knyttet til rasisme, diskriminering og flerkulturelle samfunn. I akademiske sammenhenger er det fremdeles vanlig i Norge å unnlate å tenke på å gjenspeile et mangfold av befolkningen. For eksempel arrangeres det seminarer om ytringsfrihet med bare hvite menn i panelet uten at dette tilsynelatende betraktes som problematisk. Dermed ligger Norge etter mange andre land i å tenke om dette. Det fritar ikke for ansvar. Det som kalles strukturell diskriminering eller rasisme har også en subjektiv komponent.

Enhver som inngår i en institusjon som kjennetegnes ved diskriminering har et ansvar for sin egen rolle i å opprettholde disse strukturene, mer eller mindre aktivt eller passivt, enten det gjelder mobbing, trakassering, benektelse, fortielse, ansvarsfraskrivelse, manglende handling eller manglende refleksjon. Ledelsen har selvsagt et langt større ansvar. Holdningen universitetsledelsen har utvist ligger nær ved en passiv godtagelse av rasisme. Dette er uakseptabelt. Universitetet må ta et arbeid mot rasisme på alvor.

Jeg ser frem til videre nyheter om hva universitetsledelsen vil foreta seg i denne saken. Ta gjerne kontakt med meg hvis du ønsker å diskutere disse problemstillingene.

Med vennlig hilsen,

Lene Auestad