30 jun 2017 | 

30 jun 2017 | 

Homofobi som dreper

Anslag til en analyse av forholdet mellom maskulin identitet, homofobi og rasisme.

En nazistisk gruppering som kaller seg Den nordiske motstandsbevegelsen vil demonstrere i Fredrikstad i sommer, og demonstrasjonen retter seg mot homofili. Dette er menn som marsjerer i gatene med et flagg med det som ligner et fallisk symbol, og de har valgt seg homofile menn som sine fremste fiender. Kombinasjonen av disse faktorene er utgangspunktet for denne teksten.

Dette er menn som marsjerer i gatene med et flagg med det som ligner et fallisk symbol.

Symbolet deres, en sort pil som peker oppover, har opplagt noe fallisk ved seg. Et søk etter hvilken mening de selv tilskriver symbolet gir følgende resultat, som i hovedtrekk bereftes av Expo. Symbolet kalles Tyrrunen og denne:

symboliserar för oss kampen och arvet. Tyr var enligt våra förfäders tro de stridandes gud, han förfäktade djärvhet, ära och inte minst offervilja. Offerviljan gav Tyr uttryck för när han offrade sin egen hand i gapet på Fenrisulven, för gudarnas och mänsklighetens väl. Tyrrunan får oss att blicka bakåt till våra förfäder, men får oss även och kanske främst, att blicka framåt mot de strider vi står inför. Runan innebär rasens vilja till liv, och beredskapen att säkra själva livet vad det än må kräva av oss som följer dess väg. Runan består som svart. För oss innebär den svarta färgen struktur, ordning och disciplin – alla viktiga egenskaper för en organisation som står inför en så viktig uppgift som vår (Nordfronts redaksjon, 2015).

Symbolet knyttes dermed til krigsguden Tyr, som sies å representere tradisjonelle heroiske dyder som mot og streben etter ære. Historien om da han mistet en hånd for å binde Fenrisulven som hadde sluppet fri, nevnes som sentral. Dette tolkes som offervilje, skjønt det er påfallende hvordan det introduserer et kastraksjonstema som vender tilbake i fremstillingene av homofili, her med motsatt fortegn, ikke som noe positivt og heroisk, men som noe truende og skremmende:

i bakgrunden lurar ännu sjukare människor som med 100% säkerhet kommer ta sig framåt i takt med att homolobbyn tillåts avancera. Det kan handla om pedofiler, nekrofiler, zoofiler eller varför inte apotemnofiler (en önskan och sexuell upphetsning kring tanken att amputeras) som egentligen inte är mycket konstigare än att vilja stympa sitt eget kön (Nordfronts redaksjon, 2015).

Trolig sikter den siste formuleringen mot transseksualitet, hvor fokuset er den mannlig-til-kvinnelig transseksuelle, og det avskrekkende ved forestillingen om denne skikkelsen er tanken om kastraksjon. Dette doble temaet går igjen i Breiviks fantasiverden, i en uttrykt tanke om at han kunne la seg kastrere i Al Quaidas tjeneste – et ønske om en seksuell forening med den forestilte «Islamisten» der Breivik er den passive part i relasjonen (Borchgrevink 2012, s. 221, Auestad, 2014, s. 52).

Å være en homofil mann likestilles i denne fantasien med det å være kastrert, som igjen sees som identisk med det å være en kvinne. Via en forestilling om identitetstap knyttes dette igjen til rasisme. I det første sitatet ovenfor lanseres det videre et slektstema, hvor det antydes at forfatterne ser seg som nedstammet fra Tyr. Dette knyttes igjen til kamp og til en forestilling om «rase». Lives, hevdes det, avhenger av kamp; det er truet og må sikres. Endelig tilskrives fargen sort symbolverdi i form av hardhet, «struktur, orden og disiplin», eller stivhet og rigiditet. Dette er åpenbart nødvendig for å takle den forestående oppgaven, som utfra det ovenstående trolig har å gjøre med overlevelse, en overlevelse som oppleves som truet.

Nyere empiriske studier gir støtte til den psykoanalytiske antagelsen om at homofobi er mer markant hos mennesker som har en undertrykt tiltrekning mot personer av samme kjønn og som vokste opp med autoritære foreldre som nedla forbud mot et slikt begjær. Disse identifiserte seg som heterofile, men viste i psykologiske tester en sterk tiltrekning til personer av samme kjønn som dem selv. De føler seg truet av lesbiske og homofile fordi de minner dem om lignende tendenser i dem selv.

I mange tilfeller er disse menneskene i krig med seg selv, og de vender denne krigen utover.

«I mange tilfeller er disse menneskene i krig med seg selv, og de vender denne krigen utover», sier en av forskerne, Richard Ryan (ScienceDaily, 2012). I forbindelse med dokumentarfilmen Licence to Kill, som viser intervjuer med menn som har drept homofile menn, beskriver Moss (2002, s. 31) hvordan hver av disse mennene viser til en erfaring av raseri forut for drapene. Raseriet er uten unntak forklart som en reaksjon på noens antagelse om at drapsmannen kan være åpen for homoseksuell aktivitet.

Den nordiske motstandsbevegelsen er tydelig i sine trusler om drap på homofile. De sammenligner homofile (trolig såfremt de er i skapet) med narkomane og det de kaller homosexlobbyn (trolig alle som er ute av skapet) med narkotikalangere (noen som selger noe fristende det er vanskelig å motstå), og truer med å drepe sistnevnte:

Att homolobbyns propaganda ökar på mängden människor som bekänner sig till avvikande sexuella störningar är lika given som att fler människor som bär på missbruksgener kommer att falla in i missbruk om de utsätts för omfattande pådrivningar kring att börja använda narkotika.

Oavsett om det handlar om hjärntvätt eller gifter i maten så är det självklart synd om dessa människor som inte får leva ett liv trygga i sina naturliga medfödda könsroller. I vår framtida nationalsocialistiska stat avser vi ta hand om även de svaga och utsatta i samhället. Vi riktar alltså inget hat eller agg mot homofiler, lika litet som vi riktar hat mot en person som sitter fast i ett missbruk.

En narkotikalangare däremot som från början försett missbrukaren med det beroendeframkallande giftet ska givetvis straffas hårt, i synnerligen grova fall med döden. Här kommer homosexlobbyn in för precis som knarklangaren förstör de människors liv genom att sprida sitt gift (Nordfronts redaksjon, 2015).

Den «struktur, orden og disiplin» som påkalles ved symbolbruken trengs som et bolverk mot det løsslupne begjæret.

Den «struktur, orden og disiplin» som påkalles ved symbolbruken trengs som et bolverk mot det løsslupne begjæret, som er fortrengt og som gjenfinnes i kvinner eller feminitet, i homofile og i representanter for andre «raser». Mot disse kreftene appelleres det til en fellesskapsfølelse, et homogent fellesskap av de som representerer det samme:

I Motståndsrörelsen samlar vi folket till kamp mot vansinnet och hos oss blir du välkomnad istället för brännmärkt när du reagerar mot att prästen i byn, poliskonstapeln eller lokalpolitikern i kommunen demonstrerar mot dig och din familj tillsammans med nakna sexuella minoriteter eller när du protesterar mot att din dotter i förskolan får lära sig att det är fint att hon smeker sig själv eller att din son uppmuntras att leka med barbiedockor (Nordfronts redaksjon, 2015).

Den såkalte homolobbyen kobles så til en antisemittisk konspirasjonsteori:

Efter 1945 har judarna utgjort systemets heliga och okränkbara ”ko”. Flera judar har varit mycket snabbt framme, till skillnad från andra minoritetsgrupper, och skrikit väldigt högt vid minsta ansats till angrepp i deras riktning. […] Kanske är det därför inte så förvånande att homolobbyn grundades av en jude och har framdrivits av sionistiska organisationer ända sedan dess som en medveten del i en kamp för att negligera det nordiska folket?! (Nordfronts redaksjon, 2015).

Den såkalte homolobbyn kobles så til en antisemittisk konspirasjonsteori.

Ens eget begjær, som er blitt noe fremmed, plasseres i en serie «fremmede» der det kan bekjempes på voldelig vis, og fellesskapet fungerer som en beskyttelse mot disse. Moss skildrer et mannlig homososialt begjær som må vernes mot et åpent homofilt begjær for å fungere:

Maskulinitet føltes som en attributt han manglet. Den måtte derfor finnes i andre menn, så dyrket og endelig internalisert. Hr. A lengtet dermed etter samvær med den type menn som kunne tilføre ham den maskulinteten han hungret etter. Forent med dem, når han følte seg som ett med dem, kunne han nesten identifisere seg med dem og dermed ta del i en maskulinitet som han så som opprinnelig deres. Et særmerke ved den maskuliniteten han søkte var et fullstendig fravær av noe tegn på homoerotisk begjær. Den mannen Hr. A ville være i fantasien var en mann som bare begjærte samvær med kvinner. For Hr. A var ethvert tegn på et begjær etter det en mann allerede hadde et tegn på at en ikke allerede var en mann, og derfor en indikasjon på mulig femininitet. Det intense begjæret etter å bli en mann gjennom samvær med menn, ugyldiggjorde, selv når det ble tilfredsstilt, selve den masuliniteten den kunne oppnå. Hr. A kunne ikke utholde å være en mann fordi denne erfaringen på uunngåelig vis var iblandet en samtidig erfaring av å ville være en mann. I førsteperson entallsstemmen var en slik villen for nær ved å ville være sammen med en mann. Den stemmen ble dermed forvandlet til sin flertallsform: «Menn som oss, som ikke begjærer noe av hverandre, hater menn som dem, som begjærer alt av hverandre» (Moss, 2002, s. 48, min oversettelse).

Ordet «homososial» beskriver sosiale bånd mellom personer av samme kjønn; ordet er formet i analogi med ordet «homoseksuell», men er ment å være adskilt fra det. Det brukes i forbindelse med «male bonding», som i vårt samfunn kan være kjennetegnet ved intens homofobi. Eve Kosovsky Sedgwick (1985/2016) argumenterer for at det dreier seg om et kontinuum; det homososiale er knyttet til begjær, det er potensielt erotisk. Men i vårt samfunn er det for menn et radikalt brudd i denne kontiuitetens synlighet, noe som i langt mindre grad er tilfelle for kvinner.  Med Moss’ ord:

Kraften i den internaliserte homofobiens førsteperson flertallsstemme kommer fra løftet om makt og trygghet. Den normativt ladede mengden vi identifiserer individet som medlem av et sterkt, maskulint kollektiv. Førsteperson flertallsstemmen hos menn tilfredsstiller dermed homoerotisk lengsel og beskytter samtidig mot den; den forbyr forening mellom menn mens den lover solidaritet blant menn (Moss, 2002, s. 49, min oversettelse).

Det forestilt homogene vi’et beskytter mot jeg’ets bevegelige begjær. Det subjektive ståstedets tvil og mangetydighet erstattes med den kvasi-objektive vi’ets overbevisning. Det kollektive forbudet holder den enkeltes begjær i sjakk og identifiserer det som tilhørende «andre», hvis tilstedeværelse truer den skjøre balansen. Løftet om makt og trygghet er forbundet med en konstellasjon som dreper.

En liste over forbrytelser begått mot homofile i Sverige mellom 1983 og 2000 er skremmende lesning.

En liste over forbrytelser begått mot homofile i Sverige mellom 1983 og 2000 er skremmende lesning. Her er bare mordene tatt med:

  • 8. november 1983: En 37-årig mann ble mishandlet og torturert til døde av to nazister i sin bolig i Stockholm. Blant annet ble et hakekors skåret inn i brystet på offeret.
  • 29. oktober 1985: En 62-årig jødisk homofil mann ble mishandlet og torturert til døde av to skinheads og NRP-medlemmer i sin bolig i Göteborg. En bajonett ble brukt på særlig brutalt vis og en mordbrann antent for å skjule sporene.
  • Juni 1986: Mordbrand antent på RFSLs lokaler i Göteborg.
  • Januar 1988: En rullestolsbundet 65-årig mann hugger en 45-årig mann til døde med en pennekniv. Han forklarte overfor politiet at 45-åringen hadde kysset ham og blitt aggressiv.
  • August 1988: En homofil pensjonist blir ranet og myrdet i et servicehus i Stockholm.
  • 10. mai 1989: To ungdommer, 19 og 21 år gamle, ble tiltalt i Stockholms tingrett for å ha myrdet en millionær i 80-årene som hadde kjøpt seksuelle tjenester av dem.
  • 1989: En 19-årig jente blir myrdet av sin mannlige kjæreste i Härnösand. Han trodde hun hadde et forhold til en lesbisk kvinne hun var venn med.
  • November 1989: En 54 år gammel, alvorlig syk homofil mann ble myrdet i sitt hjem i Stockholm.
  • Januar 1990: En 23-årig marokkansk mann ble mishandlet til døde på åpen gate Lund. En 18-åring som ble pågrepet av politiet sa at mannen hadde gjort tilnærmelser overfor ham.
  • 12. august 1990: En 35-årig homofil mann blir knvihugget til døde av to skinheads og nazister på en parkeringsplass sentralt i Göteborg.
  • Desember 1990: To lesbiske kvinner blir myrdet av den ene kvinnens sjalu eksmann. Parets fire barn var vitne til mordene.
  • Juni 1991: En 29-årig homofil mann ble funnet myrdet i en skog utenfor Huddinge. Kroppen var naken, kraftig misshandlet og knivstukket
  • 15. juni 1991: En homofil assyrier blir mishandlet til døde av tre svenske rasister i Uddevalla.
  • Oktober 1991: En 75-årig homofil pensjonist blir funnet myrdet i sin bolig nord for Stockholm.
  • Mars 1993: En 51-årig homofil mann blir myrdet i sitt hjem i Stockholm. Mannen var åpen om sin seksuelle legning.
  • April 1993: En homofil mann blir skutt ihjel ved Eriksdalsbadet i Stockholm.
  • Juni 1993: En 40-årig homofil mann blir myrdet i Eskilstuna, trolig av en han hadde invitert hjem etter en fest.
  • Juni 1993: En 63-årig homofil mann blir kvalt i sin bolig.
  • Juni 1993: En utenlandsk homofil mann som lenge har vært bosatt i Sverige, blir knivstukket til døde i en forstad til Stockholm.
  • Desember 1993: En 47-årig Örebro-politiker ble myrdet i en forstadsleilighet i Stockholm. Han pleide omgang med prostituerte menn når han var i Stockholm.
  • Desember 1994: En homofil vekter ble myrdet i Malmö av en mann han hadde truffet på heta linjen. I gjerningsmannens PC var det et dokument med teksten «Döda alla bögar nu».
  • 11. mars 1995: En homofil ishockeyspiller ble myrdet i Västerås med 64 knivstikk av en 19-årig nazist. I gjerningsmannens hem fant man nazistiska skrifter med budskap som «Homosexuella har inte rätt att leva».
  • 7. juni 1995: En homofil kunstner ble mishandlet til døde ved Nya Allén i Göteborg.
  • 6. juli 2000: En biseksuell mann, Jonas Östman, ble mishandlet og myrdet av to menn i sin bolig ved Rymdtorget i Göteborg. Et motiv for drapet har vært å krenke ham p.g.a. hans seksuelle legning (15 år av brott mot homosexuella, min oversettelse).

Listen over mishandling, trusler og planlagte bombeangrep er mye lengre enn dette, og denne korte teksten  utgjør bare en skisse. Det er behov for videre forskning på sammenhengene mellom homofobi, sexisme og rasisme, og det er behov for å inkludere disse forståelsene i det antirasistiske arbeidet og i antidiskrimineringsarbeid. Å arbeide for et samfunn der det er rom for mange ulike kjønnsuttrykk og for ulike begjærsformer er en del av dette. Jeg håper alle får en god og trygg feiring av Pride-festivalen.

 

Jeg vil takke Magnus Eriksson for oversikten over forbrytelser mot homofile og lesbiske 1983-2000.

 

Kilder

Auestad, L. (2014) «Idealised Sameness and Orchestrated Hatred: Extreme and Mainstream Nationalism in Norway» in L. Auestad red. Nationalism and the Body Politic: Psychoanalysis and the Rise of Ethnocentrism and Xenophobia. London: Karnac.

Borchgrevink, A. S. (2012). En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya. Oslo: Gyldendal.

Lindberg, S. (2016). «Nordiska motståndsrörelsen – den sista utposten i kampen mot homolobbyn» 12. okt.

Moss, D. (2002) «Internalized Homophobia in Men: Wanting in the First Person Singular, Hating in the First Person Plural» Psychoanalytic Quarterly, LXXI, s. 21-60.

Nordfronts redaksjon (2015). «Motståndsrörelsen lanserar symbolen för den parlamentariska grenen» 23. okt.

ScienceDaily (2012). «Is some homophobia self-phobia?» https://www.sciencedaily.com/releases/2012/04/120406234458.htm

Sedgwick, E. K. (1985/2016) Between Men. English Literature and Male Homosocial Desire. New York: Columbia University Press.