28 okt 2016 | 

«Gi og ta» eller «ta og ta»?

amal

Hva kan man gjøre for å støtte kvinner som står frem og forteller om ukultur, og som blir hetset og sjikanert i etterkant? Spørsmålet har igjen blitt aktualisert i forbindelse med innlegget fra Amal Aden som handler om trygdesvindel, manglende integreringsvilje og en «ta og ta» mentalitet som Aden kaller det, i deler av det norsk-somaliske miljøet. Kronikken har ført til at Aden har fått flere hundre trusler og sjikanerende meldinger som har tikket inn på hennes mobil.

«Hva kan man gjøre?», spør folk, i en blanding av avsky, sinne og frustrasjon. Det er lett å forstå følelsene. Innlegget gir innblikk i en tankegang hvor utnyttelse av trygdeordninger og snylting står høyt i kurs. Men påstår Aden noe sted at dette er typisk somalisk? Nei det gjør hun ikke, likevel ser vi at det er gjengs oppfatning både blant enkelte i det somaliske miljøet som pisker opp en hatstemning mot henne og samtidig interessant nok også blant de som vil bruke alle slike opplysninger for å spre hat mot marginaliserte grupper, som somaliere. Begge gruppene tar feil, men viser igjen at ekstreme ytterpunkter ikke er så langt fra hverandre.

Mange somaliere kjenner seg ikke igjen i bildet som Aden tegner opp, men nettopp da er det viktig å forstå at Aden setter fokus på enkeltpersoner hun har møtt i den norsk-somaliske diasporaen, og i innlegget ikke påstår at dette er typisk for norsk-somaliere. Somaliere flest er nettopp ikke som «Fatumo» som Aden beskriver i kronikken sin, en kronikk hvor hun vier mye tid på alle de som faktisk jobber med å integrere seg.

En liten digresjon, og noen ord om det med integrasjon. Jeg deltok nemlig på regjeringens integreringskonferanse forrige uke, og har med en viss interesse lest noe av det som ble skrevet om det. Ingen av de journalistene som har skrevet om konferansen fikk tydeligvis med seg hjertesukket fra en svært integrert hardtarbeidende og tøff somalisk jente, Kadra Yusuf. I panelsamtalen hun var del av fortalte hun nemlig om hvordan hun følte seg som en andreklassesborger i etterkant av at myndighetene besluttet å forskjellsbehandle norske borgere født i «gruppe 2 land» (med et unntak gjort etter hvert for adopterte!!!). I diskusjonen om vellykket og god integreringspolitikk kan man snakke litt om hva man ikke burde gjøre. Det «tristeste» med episoden var altså at ingen journalister som har skrevet fra konferansen ser ut til å ha fått dette med seg.

Tilbake til dette med kronikken til Amal Aden og truslene hun har fått. Meldingene hun har fått er en blanding av folk som er uenige med henne eller mener hun tar feil eller lyver (fullt lovlig å mene), til de som kommer med ren sjikane mot henne (kanskje ikke ulovlig, men likefult forkastelig), og til de som kommer med trusler om vold, overgrep og drap. Det siste er ulovlig og bør i alle fall anmeldes, og politiet må kjøre en prosess på disse. Erfaringen så langt synes dessverre å være at slike anmeldelser ikke fører frem og blir henlagt. Her bør politiet kjenne sin besøkelsestid og ta tak i disse. Noen av disse er fra folk som bor i andre land, de kan man se an på hva man kan gjøre med, eventuelt sende til lokalt politi der, men for de som skriver slikt og bor i Norge bør man kunne kjøre en straffesak. Mange har nok også basert seg på feil informasjon om hva som er sagt, ikke at det unnskylder hets, sjikane og trusler.

I tillegg, jeg tenker jo at folk som ikke driver med noe kriminelt kanskje heller ikke blir provosert. Noen av de som har sendt hatmeldinger (ser bort fra de som tror på at hun har sagt noe annet) kan kanskje med fordel gås litt etter i sømmene med tanke på NAV stønad og slikt. Trygdesvindel er et problem som ikke begrenser seg til den norsk-somaliske befolkningen, men får det utvikle seg kan vi få subkulturer hvor dette blir gjengs. Dette ødelegger for den store andelen av norsk-somaliere som gjør et ærlig stykke arbeid og møter på masse fordommer på grunn av de som driver med svindel.

Hva kan vi så gjøre? Vi kan kreve at både politikere og politiet tar dette på alvor. Vi kan gå ut med klar og tydelig støtte til disse jentene og en tydelig fordømmelse av trusler og sjikane. Vi kan si imot der vi hører hets og sjikane og snakke ut mot det. Vi kan stå opp sammen med disse jentene og la både jentene og dem som kommer med trusler og sjikane få vite at de ikke står alene.