31 jul 2017 | 

31 jul 2017 | 

Nazister, anti-rasister og politi(kere)

Det er verdt å stille noen spørsmål både til politiets håndtering og politikernes fokus etter nynazistenes marsj i Kristiansand.

Den nynazistiske gruppen «Den nordiske motstandsbevegelsen» (DNM) hadde varslet at de skulle gjennomføre en marsj i Fredrikstad 29. juli. Politiet bestemte seg for å tillate dette, og flere (inkludert kommunen) ønsket en motmarkering. En kan stille spørsmål ved at politiet tillot nazistene å marsjere, rett og slett fordi saken ikke handler om ytringsfrihet, men om en aktiv fremming av parolen «knus homolobbyen» fra en gruppe som har begått flere voldshandlinger mot nettopp homofile.

Så bestemte politiet i Fredrikstad seg for å trekke tilbake tillatelsen og legge ned forbud mot marsjen. Begrunnelsen var imidlertid ganske så sjokkerende, fordi de mente at det var sjanse for vold fra mot-demonstrantene. Deretter la man ned forbud mot den varslede antirasistiske folkefesten også, grunnet «likebehandlingsprinsippet», smak litt på den.

Flere av de som hadde bestemt seg for å dra, fant ut at man bare kunne ha en samling og møtes og spise og drikke litt sammen et sted i byen. Heldigvis var dette fortsatt tillatt. Som tenkt så gjort, vi samlet oss en 20-30 talls mennesker og satte oss ned på en kafe like ved rådhuset. Vi merket det var godt med politi tilstede, og de patruljerte gågaten jevnt og trutt. Så langt, så godt.

Kommunen hadde hengt opp tre regnbueflagg ved siden av det norske flagget og kommunevåpenet, og byen var pyntet med regnbueflagg og ballonger i regnbuens farger. Det kom to gutter og satte seg ned like i nærheten med en nedslått og lukket stor regnbuefarget paraply, og to små regnbueflagg. Det var flere av som spurte dem om vi kunne ta noen bilder sammen med dem, noe de sa ja til. Så de slo opp paraplyen og tok noen bilder med oss. En av dem, David Ernesto, er forøvrig medlem av Skeiv Ungdom og FRI i Østfold.

Etterpå satte de seg ned de også, med paraplyen nedslått igjen og flaggene sine. Politiet dukket opp ganske umiddelbart etter, med to biler og flere politifolk. Flere av oss syntes dette var ubehagelig, og ble opprørte. Politiet kom bort og snakket med oss, og forklarte at de bare ville snakke. Likevel, guttene gikk vekk. Det var demonstrasjonsforbud, og noen kunne oppfatte vifting med flagg som en demonstrasjon.

Som de pleier å si i eventyrene; samtidig, på et helt annet sted.

Kristiansand. DNM hadde sagt tydelig ifra at tross forbudet skulle de demonstrere på et helt annet og hemmelig sted på Østlandet, da ble det Kristiansand på Sørlandet. Her holdt ca 70-80 svenske, norske og finske nynazister en ikke-varslet, ikke-lovlig demonstrasjon på Markens gate. Politiet, som ikke ønsket konfrontasjon, lot være å avbryte demonstrasjonen for å hindre farlige konfrontasjoner. De fulgte opp demonstrasjonen hele veien, altså med politifolk foran og på siden av de marsjerende nazistene for å forhindre konfrontasjon mellom publikum og demonstrantene.

En kan være uenig med politiets vurdering her, men samtidig ha forståelse for reaksjonen. Det blir litt merkelig, dog, når politiet uttaler: «en ulovlig demonstrasjon i seg selv er ikke farlig, og vi vil ikke være parten som gjør at det eskalerer.» Det er faktisk jobben deres å ta tak i dette, det skremmer alle de gruppene som rammes av nazistene, og politiets litt lette håndtering av dette skaper ikke trygghet. Politiet vurderer i ettertid om det skal komme reaksjoner.

Det hele ble imidlertid verre. Politiet tok til handling, men mot to personer som stod opp mot nazistene. Etter at nazistene filmet dem og i det ene tilfelle gikk til angrep på dem, valgte politiet altså å anholde og bortvise disse to. Disse to, Ole Tellefsen og Steffan Strandberg, valgte politiet å reagere på, ikke nynazistene. Strandberg har i ettertid skrevet på ordførerens facebookvegg, og ordføreren har lovet å ta saken opp i politirådet. Her vil jeg berømme ordfører Harald Furre (H) som har vært tydelig både på at nynazister ikke er noe han ønsker i sin by, og at han reagerer på politiets behandling av Ole Tellefsen og Steffan Strandberg under den ulovlige nazi-markeringen.

Strandberg har i tillegg møtt på nynazistene igjen rett i nærheten av sitt hus, igjen med politi tilstede. Mens den ene nazisten skriker at han skal spore opp og «ta» Strandberg, er igjen politiets reaksjon å be Strandberg fjerne seg. Det å ikke ville konfrontere nazistene der og da når de dukker opp i en folksom gate og ikke ville ha bråk kan forstås, det å arrestere og bortvise fredelige demonstranter imot blir helt feil. Det å ikke arrestere nazister som kommer med åpne trusler mot folk, og heller bare be offeret fjerne seg, er utilgivelig.

Totaliteten av saken i Fredrikstad og Kristiansand får en til å lure på om problemet ikke er litt større, og får en til å undres på hvor landets justisminister befinner seg. Går man inn på justisministerens facebookside advares det mot svenske tilstander. Artikkelen han deler har overskriften«Uredelig å underslå at kriminalitet er knyttet opp mot innvandring.» Det er ikke de svenske og finske nazistene det snakkes om.

«Hvor var du når nynazistene marsjerte» kan vel besvares av justisministeren med at han var opptatt med å stemple innvandrere som kriminelle, ifølge hans personlige facebookside. Her deler han lenken fra Troms Frp noen timer etter nazimarsjen. En skulle ønske justisministeren kunne rive seg løs fra slik stempling og brukte litt tid på nynazistene også.

Hans politiske kolleger, kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) og Sp-nestleder Ola Borten Moe snakket i VG om norske verdier som er under press, men heller ikke de snakket om nynazistene og deres hat mot folk som enten sånn eller slik er annerledes. Heller ikke de snakket om trusselen fra høyreekstremismen. De er visst mer bekymret for trusler fra nye landsmenn, dusjing etter gymmen, Barne-TV på NRK og hvordan det skal gå med K’en i KRL-faget. Forskjellen mellom disse og justisministeren er selvsagt at de kan beskyldes for å ha en blindsone, han bør beskyldes for å ikke gjøre jobben sin!

(Hovedbildet til artikkelen er tatt av Johanna Engen, brukes etter tillatelse)